Prosjekter:

Hønsehaukregistreringene i Sør-Trøndelag startet allerede i 1985, og i første omgang var det nærområdene til Trondheim som fikk mest oppmerksomhet (Tømmeraas og Sandvik 1985). Kartleggingen ble gradvis utvidet fram mot 1990-tallet, og en totalkartlegging av artens status i fylket ble gjennomført i 1996 (Hagen 1998). Hønsehaukprosjektet i Sør-Trøndelag ble formalisert og startet året etter, men arten hadde da blitt rettet en god del oppmerksomhet siden 1994. Prosjektet har hele tiden basert seg på frivillighet, og har fokusert på overvåking av kjente reirplasser og kartlegging av nye territorier og reir.

Hele 196 hønsehauklokaliteter har blitt kontrollert i løpet av 20-årsperioden, hvorav 63 nye lokaliteter har blitt oppdaget underveis. Totalt har aktivitet blitt registrert ved 161 av lokalitetene siden 1994, og hekking har blitt påvist ved 142 av disse. Gjennomsnittlig har hekking årlig blitt påvist ved ca. 47 % av de kontrollerte hekkelokalitetene. Flest aktive hekkelokaliteter har blitt funnet i kommunene Hitra (13 lokaliteter), Trondheim (11 lokaliteter) og Bjugn (10 lokaliteter).

En hel del informasjon om hønsehaukens hekkebiologi har også blitt samlet inn gjennom prosjektet. Blant annet ble hele 141 av 230 registrerte reir (61,3 %) funnet i furutrær, mens kun 82 av reirene (35,7 %) lå i grantrær. I likhet med mange andre landsdeler er gammelskogen hønsehaukens viktigste leveområde i Sør-Trøndelag, og arten hekker helst i storstammet barskog av hogstklasse IV eller V. Også andre hekkeparametere, som ungeproduksjon og tettheter mellom par, har blitt samlet inn fra et stort antall reirlokaliteter. En omfattende ringmerking av unger har i tillegg gitt godt med gjenfunn. Disse har blant annet vist at ungfugler fra Midt-Norge streifer lenger enn ungfugler fra andre steder i landet, og at mange av ungfuglene overvintrer i kyststrøk (Bakken mfl. 2003).

Det er knyttet en viss usikkerhet til hønsehaukens bestandsutvikling i Sør-Trøndelag. Mye tyder imidlertid på at arten er på vikende front flere steder, og det nye bestandsestimatet som presenteres i rapporten er en betydelig nedjustering fra tidligere fylkesestimater. Som så mange andre steder regnes hogst som den største trusselen mot hønsehauken i Sør-Trøndelag. Mer bindende retningslinjer og bedre planlegging i forbindelse med hogst, samt et velfungerende samarbeid mellom kunnskapsleverandørene i NOF og skogbruksnæringen, er nødvendig for å redusere næringas negative konsekvenser for hønsehauken.

Flere detaljer fra prosjektet, samt en grundigere presentasjon av resultatene, finnes i rapporten, som kan leses i sin helhet ved å klikke her.

Litteratur

• Bakken, V., Runde, O. & Tjørve, E. 2003. Norsk ringmerkingsatlas. Vol. 1. Stavanger: Stavanger Museum.
• Hagen, T.K. 1998. Hønsehauken – Årets fugl 1998. Vår Fuglefauna 21: 16-18.
• Tømmeraas, P.J. & Sandvik, J. 1985. Registrering av hønsehauk. Trøndersk natur 12: 27-28.