BirdLife Oslo & Akershus

Gode hjerter og vilje til å hjelpe er prisverdig. Det er en naturlig egenskap vi mennesker har, så vi ønsker å gi ros til alle som er villige til å gjøre en hjelpende innsats for naturen. Arbeidet krever dog en god porsjon faglig kunnskap om individet, biologi og økologi. Regelverket er strengt, og det gjelder å ikke havne i klammeri med loven.

Noen Facebook-grupper spiller på varme følelser, oppfordrer til å «hjelpe» fugleunger, og søker etter gode «fosterforeldre» eller «rehab» for fugleunger. Selvsagt i beste mening, men med full respekt for at man så gjerne vil hjelpe: Det er mange gode grunner til at man verken får eller bør ta med seg fugleunger hjem.

Naturlige prosesser

I et fungerende økosystem er prosessene som skaper nytt liv og forårsaker død fundamentale og nødvendige. I naturen dør få individer av naturlig alder – mange blir mat for andre.

Ungedødeligheten er enormt stor, og er en viktig del av naturens kretsløp. Vi må ikke se på det som noe forferdelig, men i stedet akseptere det som naturlig. I en stabil bestand vil faktisk kun gjennomsnittlig to unger overleve sine foreldre.

Hjelpeplikten

Ofte brukes hjelpeplikten nedfelt i § 4 i lov om dyrevelferd som argument for å ta med seg en tilsynelatende hjelpeløs fugleunge. Her er det viktig å være klar over at naturlige prosesser neppe kommer inn under hjelpeplikten (det faller på sin egen urimelighet). En hettemåke med fiskekrok i nebbet gjør det, eller en musvåk med brukket vinge. Men fugleunger som sitter på bakken av naturlige årsaker bør få være i fred.

Dyrevelferdslovens § 6 er dessuten klokkeklar på at man skal ha tilstrekkelig faglig kompetanse til den aktiviteten man utfører. Hjelpeplikten stiller altså krav om å se til at fuglen kommer til en faglig kompetent person. Du kan lese mer om dette og andre forhold knyttet til hold av ville fugler i teksten Fugler i pleie – hva er lov og hva er ønskelig?, av NOFs naturvernrådgiver, Martin Eggen (2020). Se også lenken nederst for Martin Eggens artikkel fra 2018, om ikke å ta med seg fugleunger hjem.

• «Ingen av fugleforeldrene er til stede»

Det er de nesten alltid, du ser det bare ikke. Foreldrene holder seg godt i skjul. Tar du med deg en tilsynelatende hjelpesløs fugleunge hjem er det fare for at noen fugleforeldre blir ganske lei seg, eller kanskje at spurvehauken går glipp av et måltid (det er ikke uvanlig at unge spurvehauker dør av sult).

• «Den har falt ut av reiret sitt»

Nei, som regel er ikke det tilfelle. Hos mange arter forlater fugleungene reiret før de er flygedyktige. Det er en god strategi. Hvis en predator (rovdyr, rovfugl) oppdager reiret, vil hele kullet bli spist. Når ungene er godt spredt utenfor reiret, er sannsynligheten for at noen vil unngå å bli spist større. Småfugler har utviklet reirbygginga gjennom millioner av år, og mange arter konstruerer reirene slik at ungene ikke faller ut for tidlig, men kan hoppe ut i den store verdenen straks de er sterke nok. Da kommer noen skumle uker, men det naturlige tapet kompenseres ved at småfuglene legger store kull.

Hvis mattilgangen ikke er tilstrekkelig, kan foreldrene velge å overse en eller flere av ungene. Svikter tilgangen på mat til ungene helt, kan foreldreparet gi opp hele kullet. Derfor kan det være tilfeller hvor det ikke er så lurt å legge tilbake en fugleunge i reiret.

Du må gjerne flytte en fugleunge som sitter utsatt til på bakken opp på en grein i et tre. Da blir den litt tryggere, og foreldrene vil finne den uansett. 

• «Andungen var alene og forlatt»

Andunger blir ikke matet av sine foreldre. Ungene må svømme i sitt rette element hele dagen, og de finner maten sin selv. Tar du med en andunge hjem vil den bli preget på mennesker og ikke på en andemor av samme art. Den får et vanskeligere liv i naturen enn om den hadde fått være i fred.

Ser man en andunge som man er ett hundre prosent sikker på er alene, kan man gjerne frakte den til et sted hvor det er flere av samme art. 

Foreldrene gir den beste maten

Av arter hvor ungene blir matet, gir foreldrene den beste kosten. Hva de fôrer med varierer fra art til art, og mange arter bytter til å gi annen kost etter en uke eller to, for at utvikling av skjelett og fjærvekst skal være i balanse. Dette er svært vanskelig å få til i en pleiesituasjon. Fugleunger kan også trenge sine foreldre til å lære hvordan finne mat, lære seg sangen og kommunisere med sine artsfrender, lære å kjenne igjen varsellyder, oppdage farer etc. All hjertevarm pleieinnsats kan lett bli til ingen nytte.

Det generelle rådet passer i alle situasjoner, nesten uten unntak, selv om det kan oppleves vanskelig der og da: 

Ser du en tilsynelatende forlatt fugleunge – la den ligge!