BirdLife Aust-Agder

Et par av deltakerne stilte med jolle, og med turlederens sjekte i tillegg, ble turfølget fraktet over det stille vannet fra Skare til den nye brygga i Vestre Buholmbukta i en 4-5 knops fei. En flau vind greide knapt å kjøle oss ned denne solvarme dagen. En halvtime før det oppsatte tidspunktet hadde undertegnede tatt en liten smugtitt over mudderstrendene, og selv om antallet fugl ikke var så stort som bl.a. Terje Moen og Inger Berggren hadde meldt et par dager tidligere, var det rikelig med vadere å se. Men hvor mange arter det var snakk om, var ikke godt å se med kikkert fra en liten farkost med en dieselmotor på tomgang.

Med fast grunn under beina lå alt til rette for stødige fugleopplevelser. Men det var ikke teleskop og kikkert som avslørte de første, for det var det bl.a. Jan Michaelsen gode hørsel som gjorde. "Gulerle!" Den fløy over oss og viste veien bort mot første utkikkspunkt.

Vannet hadde heldigvis trukket seg tilbake slik at muddeflatene lå bare inn mot bredden. Sandlo og myrsniper var de første vi så meske seg i søla og på strandenga. En mye større lappspove steget også rundt. Gluttsniper, rødstilk, låvesvale, gråmåke og andre forlenget lista vår mens vi skred sakte fra utkikkspunkt til utkikkspunkt. Gruppa hold seg samlet og lyttet, kikket og diskuterte. Vi som ikke hadde tenkt over det før, fikk blant annet høre hvordan noen vadefugler ofte er å finne alene på trekket, mens andre kommer i flokk og følge. Tundraloen som sto der ensom, fremdeles i flott sommerdrakt, er blant de førstnevnte. Sandloene og myrsnipene blant de sistnevnte. De fire polarsnipene så heller ikke ut til å trives alene.

På en av steinhaugene, kanskje en gammel vikinggrav, sto en ensom vandrefalk og speidet. Den tok til vingene etter hvert, kanskje fordi vi kom for nærme? Eller kanskje fordi den hadde sett seg ut et passende bytte? En fiskeørn viste seg også over skjærene ut mot havet og ga oss nok en fin rovfuglopplevelse. Den stupte ut av syne for oss, og vi gledet oss halvt til å se den komme innover med en feit fisk i klørne. Men den må ha mislykkes. Vandrefalken viste seg også igjen i det den kom i lav høyde bortover mot Båsebukta og satte vaderflokkene i bevegelse. Ingen av dem fikk noe bytte som vi så.

Under midtveisrasten var det lite fugl å se, men desto flere historier å høre. Til tross for mange kaffekopper underveis, hadde alle litt igjen og ingen led noen nød. Tilbaketuren ga oss ingen sjeldenheter, men det ble en liten utrykning for å sjekke en ekstra stor og mørk vader, som viste seg å være nok en rødstilk, og ikke en sotsnipe som vi håpet på. Den får vi ta på neste tur. Vi hadde likevel ingenting å klage over! Vi var i godt lag, antall arter sto til forventningene, og en strålende sensommersol gjorde dagen perfekt!