BirdLife Aust-Agder

Undertegnede ble kastet inn i rollen som turleder på kort varsel. Men siden jeg ledet fjorårets tur, forløp det uten de store utfordringene. Før avgang fikk de frammøtte en liten informasjonsbolk om trekkfugler og trekkforhold og merking av trekkfugler både med radiosendere og lysloggere så det kan spores hvor de ferdes. Det ble også sagt litt om det pågående vipeprosjektet som flere i foreningen jobber med, før vi satte kursen for bøkeskogen på Søm.

På veien dit passerte vi et båtopplag der flere benyttet det fine været til båtpuss, men stærene som hadde reir under noen takplater på bygningen var ikke like fornøyde med verken vår eller båtpussernes tilstedeværelse. I selve bøkeskogen fikk deltagerne stifte bekjentskap med sangen til både munk, løvsanger, svarthvit fluesnapper, fuglekonge, rødstrupe, svarttrost og bokfink. Anvendelse av mulige huskeregler ble formidlet og til dels demonstrert til allmenn munterhet. 

På vår vei videre ut i kulturlandskapet var det låvesvala og gråspurven som dominerte både lydbildet og synsinntrykkene, men en ny stærhekking fikk vi også med oss.

Gjennom skogen ned mot vestenden av Ruakerkilen ble både flaggspett, ringdue, kjøttmeis og blåmeis lagt til artslista. Og nede ved kilen drev tre tjeld og ei hettemåke næringssøk på grunna, mens strandsnipa som ikke var like omgjengelig, fløy bort akkompagnert av sine energiske triller. 

Her i sjøkanten ble vi enige om at det passet med en liten rast, og det ble anledning til å stille fuglerelaterte spørsmål som ble besvart etter beste evne. En skarv lettet fra sjøen og noen stokkende fartet forbi, mens en svartbak satt standhaftig på toppen av nærmeste holme.

Noen lurte på skarvens forekomst og underveis i beskrivelsen av mellomskarvens innvandring fra Østersjøen og etableringen av den første, store skarvekolonien langs kysten vår, speidet jeg mot sørøst for om mulig å få utsyn til den. Da ble jeg vár en stor fugl i lufta. En voksen havørn var på farten, og snart fikk den selskap av en til. Begge gikk ned på noen holmer som jeg med litt hjelp fra lokalkjente etter hvert kom fram til at var Spærholmene. Der satt de seg på holmens høyeste punkt til måkenes store irritasjon.

Ei sjelden makrellterne fartet forbi i det vi skulle rusle videre og gav oss en liten smak av sommer med sine lyder. En kort stopp i kveldssola på fjellknatten med best utsikt over Ruakerkilen, gav oss ingen gravender, men derimot en god del grågjess, også med unger. En møller sang dessuten noen strofer på motsatt side av kilen, mens strandsnipa igjen gav lyd fra seg. Og jammen fikk vi ikke utsyn til Skarvekolonien også til slutt, ute ved Store Torungen. 

Vi fikk også høre måltrostens kraftige, klare, gjentagende strofer fra bøkeskogen på vei tilbake mot asfaltparkeringa ved Hasseltangen. En brunsisik fløy dessuten over oss flere ganger og spredte iherdig sine triller. Og i bukta ved parkeringa lå to silandpar på grei kikkertavstand og ble en fin avslutning på turen.