Organisasjonen:

Oppdateringer på norgeslisten

Listen over arter og underarter som er påtruffet i Norge er nå oppdatert med antall godkjente funn frem til og med 2012. I forhold til forrige oppdatering er også seks nye arter lagt til Norgeslisten: Knoppsjøorre Melanitta deglandi stejnegeri, gråvingemåke Larus glaucescens, klippesvale Ptyonoprogne rupestris, sibirjernspurv Prunella montanella og rødbrystspurv Emberiza buchanani ble alle påtruffet for første gang i 2011. Fra 2012 er en ny art godkjent og lagt til Norgeslisten, nemlig kanadatrane Grus canadensis. Med dette står Norgeslisten på 493 arter (inkludert to ubestemte artsgrupper). For en fullstendig oversikt over endringer henvises det til den oppdaterte norgeslisten.

Endringer på rapporteringslisten

Fem arter ble tatt ut av NSKFs rapporteringsliste fra og med 2012. Felles for alle disse fem artene er at funn fra 2011 og tidligere fortsatt skal sendes til NSKF, og komiteen oppfordrer alle som har sett arten her i landet til å sjekke om sine observasjoner er sendt inn for vurdering. Under følger en kort oppsummering av de fem artenes forekomst i Norge.

Amerikakrikkand
Amerikakrikkanda er som navnet tilsier den amerikanske motparten til vår hjemlige krikkand A. crecca. Arten hekker i nordlige og høyereliggende deler av Nord-Amerika. På vinteren påtreffes arten sør til Sentral-Amerika. På vår siden av Atlanteren er amerikakrikkand en jevnlig forekommende art i Nord- og Vest-Europa.

Frem til og med 2011 er det godkjent 112 funn i Norge. Amerikakrikkand har vært årlig i Norge siden 1988. Som mest har det blitt observert 12 individer i 2000, men også 2004 med 11 individer hadde tosifret antall funn. I tillegg er hybrider mellom amerikakrikkand og krikkand påtruffet ti ganger i Norge.

Den geografiske fordelingen av funnene viser at arten er påtruffet spredt i det meste av Norge. Oslo og Sogn og Fjordane er de eneste fylkene som står uten funn og arten er også påtruffet på både Svalbard og Jan Mayen. Rogaland er landets beste fylke for arten med totalt 27 funn frem til og med 2011, men også begge Trøndelags-fylkene kan vise til tosifrede funntotaler.

Med den stabile forekomsten amerikakrikkanda har vist det siste tiåret har observasjoner av arten blitt en forventet begivenhet på våren. «Vårfunn» mellom 21. mars og 9. juli står for hele 107 av de norske funnene. Hovedmengden av disse igjen er fra april og mai, med mediandato 27. april. De resterende fem funnene er alle gjort på vinteren i perioden 15. desember til 10. mars. Mangelen på høstfunn kan nok til en stor del forklares med problemene med å skille amerikakrikkand fra krikkand i eklipsedrakt. Identifikasjonsproblemer er også årsaken til at ingen hunner noen gang er dokumentert her i landet.

Egretthegre
Egretthegren hekker fra Sør- og Sentral-Europa til NØ-Asia og sør til Nord-Afrika og sørlige Asia. Egne underarter finnes i Amerika og sørlige Afrika. Nordlige hekkebestander trekker sørover om vinteren. Arten har de siste tiår spredt seg nordover i Europa, blant annet er det gjort hekkefunn i Sverige i de senere år.

Det er godkjent totalt 179 funn av 183 individer i Norge frem til og med 2011. Arten har vært årlig i Norge helt siden 1983. På grunn av sin størrelse og helt hvite fjærdrakt er egretthegre en art som lett blir lagt merke til. Det kan derfor skjule seg noen dobbeltregistreringer i funnmaterialet der 2011 er beste år med hele 22 godkjente funn. Også de fire foregående årene hadde tosifret antall funn.

Egretthegren er påtruffet i samtlige av landets fylker utenom Oslo. I tillegg er arten også påtruffet på Svalbard og til havs. Rogaland har flest observasjoner med sine totalt 44 funn, men det er tosifret antall funn fra flere andre fylker på Øst- og Vestlandet og nord til Nordland. Funnmaterialet inneholder funn fra alle årets måneder, men med en markert funntopp på våren og forsommeren i perioden fra april til juni.

Draktforskjellene mellom voksne og unge fugler er marginale hos egretthegre og det er derfor ikke mulig å si noe sikkert om aldersfordelingen. Men i og med at et flertall av observasjonene er gjort i første halvår er det naturlig å anta at voksne fugler dominerer.

Sitronerle
Sitronerla hekker fra Øst-Europa, gjennom Russland til Mongolia og Kina. Overvintrings-områdene strekker seg fra Midtøsten via India til Sørøst-Asia. Arten har de siste årene spredt seg mot nordvest med hekkefunn og hybridhekkinger i både Finland, Sverige og Norge.

Fra det første funnet i Norge ble gjort ved Tønsberg i 1970 er arten påtruffet totalt 141 ganger her til lands. Som for egretthegre var 2011 det beste året for arten med 16 funn av totalt 18 individer. Også i 2006 og 2009 ble det gjort et tosifret antall funn av arten. Den økende funnfrekvensen har også medført et antall hybridhekkinger med gulerle.

Geografisk er sitronerla påtruffet i alle fylker langs hele kysten fra Østfold til Finnmark. Imidlertid mangler alle fylkene rundt indre Oslofjord og på det indre Østlandet funn av arten. Også for sitronerle er det Rogaland som kan skilte med flest funn; totalt 48. Vest-Agder og Nordland kommer på en delt andreplass med nøyaktig halvparten så mange funn. Disse tre fylkene har også landets tre beste lokaliteter for arten; Utsira, Røst og Lista med hhv. 23, 22 og 20 funn opp til og med 2011.

Den tidligste funndatoen i Norge er 22. april. Om lag en femtedel av de norske funnene er gjort på våren og sommeren, deriblant inkludert en håndfull hekkefunn i blandingspar med gulerle. Majoriteten av funnene stammer fra høsten med en markert funntopp i september som har hele 60 funn. Seneste dato arten er registrert på er 18. desember. Høstfunnene dreier seg i all hovedsak om ungfugler. Av drøyt 30 kjønnsbestemte voksne individer var 2/3 hanner.

Busksanger
Den regulære hekkeutbredelsen til busksangeren strekker seg fra Finland og videre østover gjennom Russland omtrent til Bajkalsjøen. Arten overvintrer i India og Sørøst-Asia. Arten har de siste årene ekspandert mot vest og det er gjort hekkefunn både i Sverige, Norge og Danmark.

Første funn i Norge ble gjort på Utsira så  seint som i 1975. Forekomsten på 80-tallet og første halvdel av 90-tallet var sparsom, men siden 1995 har arten vært årlig i Norge. Det er godkjent totalt 127 funn, hvorav to dokumenterte hekkefunn. Arten har vist en sterkt økende forekomst de siste årene hvor 2007, 2008 og 2011 står med hhv. 17, 12 og 21 godkjente funn.

Også busksangeren har flest funn fra Rogaland, totalt 22. Akershus følger like bak med 18 funn. Arten har totalt sett en stor andel av funnene på Østlandet, samtlige fylker her (med unntak av Oslo) har seks eller flere godkjente funn. Busksangeren er også påtruffet i alle fylker langs kysten fra Vest-Agder til Nordland. Oslo, Aust-Agder, Troms og Finnmark er de eneste fylkene som ikke hadde noen godkjente funn frem til og med 2011.

Generelt sett dreier nesten alle funnene på  Østlandet seg om vår- og sommerfunn, mens høstfunn er i overtall langs kysten i vest. Totalt sett er i overkant av 70 prosent av funnene å regne som vår- og sommerfunn (mai til juli). Tidligste observasjonsdato på våren er 26. mai, mens seineste dato på høsten er 24. oktober.

Rosenstær
Arten hekker fra Sørøst-Europa til Sørvest-Asia og overvintrer fra Midtøsten til India. Rosenstær forekommer år om annet invasjonsaktig i Nordvest-Europa.

I Norge er arten påtruffet hele 245 ganger frem til og med 2011 og har vært årlig siden 1988. Rosenstær hadde sin til nå største invasjon i Norge i 2002 da det er godkjent totalt 37 funn av 39 individer, 2003 (17 funn) og 2008 (16 funn) følger nærmest etter rekordåret. Forekomsten av rosenstær varierer mye fra år til år, men det har vært et tosifret antall funn de fleste år etter invasjonen i 2002.

Ikke overraskende har Rogaland flest funn også av denne arten med totalt 58 funn. Nærmest etter følger Vest-Agder med 40 funn og Nordland med 36 funn. Arten er påtruffet i samtlige av Norges fylker. Utsira og Lista trer frem som de to beste lokalitetene for rosenstær i Norge.

Rosenstær er påtruffet i alle årets måneder med unntak av februar. Antall funn bygger seg gradvis opp fra våren og gjennom sommeren frem til en markert funntopp i september (77 funn) for deretter å falle til kun ett funn igjen i desember måned. Majoriteten av funnene fra høsten dreier seg ikke uventet om ungfugler.