BirdLife Trøndelag

Tilsammen utgjør dette et våtmarkskompleks av internasjonalt format med en størrelse og et mangfold som er svært sjelden i Norge. Nesten 270 fuglearter er registrert her - dette er faktisk ikke så veldig langt unna det antallet som i det hele tatt er påvist i Nord-Trøndelag! Her skal jeg gjøre et forsøk på gi en kortfattet beskrivelse av dette våtmarkskomplekset og dets funksjoner for fuglelivet.

Den aller største verdien av disse områdene er som rasteplass for vannfugler under vår- og høsttrekket. Tusenvis av gjess, ender og vadefugler samler seg her før de drar videre til hekkeområdene eller overvintringsområdene. I mars ankommer store flokker med tjeld - sammenlagt raster flere tusen individer i de næringsrike fjæreområdene i Innherred. Samtidig ankommer også de første flokkene med vipe. Sangsvanen gjør seg også gjeldende på denne tida. I år med tidlig issmelting i ferskvatna kan mange hundre svaner samle seg på de beste lokalitetene. Utover i april når ansamlingene av ærfugl en topp - opp til 10.000 individer kan være samlet i denne delen av Trondheimsfjorden på slutten av denne måneden. De fleste av disse trekker antagelig over til Østersjøen, og det er relativt vanlig å se ærfugl i ferskvatna innover f.eks. Verdalen. Også arter som smålom, horndykker og toppdykker opptrer i småflokker på denne tiden, det samlede individantallet for de to førstnevnte artene når antagelig opp i flere hundre i månedsskiftet april/mai.

I siste halvdel av april ankommer også de første kortnebbgjessene, og rundt 10. mai (årsmøtehelga!) når antallet rastende gjess en topp - i 1996 rastet omkring 20.000 kortnebbgjess samtidig i Innherred! De søker føde på innmarka og bruker fjæreområdene og ferskvatna til hvileplasser. I tillegg til kortnebbgås er det også gode muligheter for å se andre gjess i disse flokkene, samtlige norske gjess - inkludert dverggås, snøgås og rødhalsgås er sett de siste åra. Året sett under ett er det nok mai som er den mest innholdsrike måneden - samtidig med og i ukene etter at kortnebbgåstrekket når toppen sees også de største antallene av de fleste andre fugleartene; brunnakke, krikkand, sjøoorre, svartand, havelle, sandlo, heilo, myrsnipe, rødstilk, gluttsnipe m.fl. Mer "eksklusive" arter som skjeand, stjertand, knekkand, snadderand, taffeland, lappfiskand, dverglo, temmincksnipe, fjellmyrløper, svarthalespove, sotsnipe og dvergmåke er mer eller midre regelmessige. På denne tida er det også muligheter for å oppdage virkelige sjeldenheter, det har vi flere eksempler på fra de siste åra.

Som hekkeplasser er det utvilsomt de næringsrike ferskvatna som er mest verdifulle i dette våtmarkskomplekset. Karakterarter er bl.a. horndykker, toppand, sivsanger og sivspurv, alle arter som har ekspandert tildels kraftig de siste 10 åra. Horndykkeren har en meget sterk stamme i Nord-Trøndelag - spesielt i Innherred - på flere hundre par. Også sivsangerens energiske sang har blitt vanlig å høre de siste åra, så seint som på midten av 80-tallet var den fortsatt en fåtallig hekkefugl i fylket. Også noen av de marine områdene er verdifulle hekkeområder, dette kommer vi tilbake til under omtalen av de enkelte lokalitetene. Gruntvannsområdene i denne delen av fjorden er meget viktige for mytende ærfugl, flere tusen individer ligger spredt inn gjennom fjorden sommerstid.

Høsttrekket begynner allerede i slutten av juni, når mange voksne vadere setter kursen sørover. Det som man har visst på Jæren i mange år, nemlig at juni/juli kan være en spennende tid å kikke etter vadere på, har vi først oppdaget i Trøndelag de siste åra. Tildels store flokker av vadere og en god del sjeldenheter er blitt sett på på denne tida. Utover i juli og august skyter trekket av Tringa-vaderne fart. Hundrevis av rødstilk og gluttsniper, samt bra antall av skogsnipe, grønnstilk og strandsnipe kan da sees i området. I slutten av august og utover september tar småvaderne over og kan i enkelt år opptre i bra antall, men Trøndelag er nok mest å anse som et transittområde for arktiske vadere på høsttrekk. I perioder med mye dårlig vær kan de raste i betydelig antall, men i finværsperioder blåser de bokstavelig talt gjennom på vei til Jæren og enda lenger sør. I de beste årene kan imidlertid arter som myrsnipe og dvergsnipe telles i tusener. De mest tallrike vaderne på høsttrekket er som regel vipe og brushane, med flokker som i enkelte tilfeller kan komme opp i over tusen individer. September er også den måneden da gressendene begynner samle seg i store flokker, flokkene av stokkand, brunnakke og krikkand kan på mange lokaliteter telle flere hundre fugler. De første kortnebbgåsflokkene ankommer også i september, men høsttrekket går over en lengre periode enn våtrekket, så ansamlingene på høsten når som regel ikke opp mot vårsamlingene. Mot slutten av oktober stilner trekket, og dykkender og andre overvintrere tar over.

Ved siden av å være en svært viktig rasteplass, er også de indre delene av Trondheimsfjorden ett betydelig overvintringsområde, spesielt for arter som stokkand, ærfugl og stormåker, men også for smålom, horndykker, sjøorre, havelle, kvinand og siland. Flere tusen ærfugler har tilhold her vinterstid. Havørnen er også vanlig å se vinterstid.

Felles for nesten alle disse lokalitene, er at de ligger i eller ved tildels store jordbruksarealer, med alt dette fører med seg, både av godt og ondt. Mange fugler, spesielt gjess og vadefugler, finner mye næring på dyrkamarka, og den rike vassvegetasjonen i de beste fuglevatna er delvis et resultat av tilførsel av stoffer fra jordbruket. På den andre siden fører også nærheten til jordbruket med seg en del inngrep som f.eks. forsøpling, forurensing, utfylling m.m. Flere av lokalitetene ligger også i typiske pressområder og bærer delvis sterkt preg av det - utbygging, forurensing, forsøpling, forstyrrelser og andre ting har redusert mange av disse naturområdene. 

Ferskvann

Vi skal nå se nærmere på de viktigste enkeltlokalitetene og begynner lengst sør: Hammervatnet (1) i Åsen, Levanger kommune er en klassisk lokalitet, et ganske stort vatn som har vært kjent som en god fuglelokalitet fra langt tilbake. Av ferskvatna i Trøndelag er det bare det store Leksdalsvatnet som kan gjøre det rangen stridig som fugleområde. Det er spesielt de to buktene i de næringsrike østlige delene av vatnet som er fuglerike, og disse er da også fredet som naturreservat. Et fugletårn er satt opp ved den ene bukta. Hammervatnet er meget viktig både som rasteplass under trekket, hekkeplass og som myteområde for ender. Sangsvanen har en av sine viktigste rasteplasser i fylket her, og over 200 svaner kan raste samtidig i vatnet om våren. Hammervatnet er også Trøndelags viktigste hekkeområde for sothøne og skjeand, og flere titalls par horndykker hekker her. Det er også en viktig overnattingsplass for låvesvale, i august 1996 ble opptil 3000 ind. observert samtidig! De siste årene er sjeldenheter som f.eks. islom, dvergdykker, snadderand, taffeland, lappfiskand, hjelmfiskand, sivhauk, vannrikse, svartterne, vintererle og nattergal observert. En art som knekkand opptrer årlig og hekker muligens. Over 150 fuglearter er observert i og ved Hammervatnet, ca. 70 av disse er påvist hekkende, et høyt antall for en innlandslokalitet så langt nord.

Noen kilometer lenger nord, og godt synlig fra E6, ligger Nesvatnet (2). Også dette vatnet har noen grunne, næringsrike bukter og et variert fugleliv. Vatnet er lite undersøkt, men har bra potensiale for nattsangere. Sivsangeren er meget vanlig her, og Trøndelags eneste syngende rørsanger er observert her. Ellers hekker flere par horndykker her - faktisk var Nesvatnet den første kjente plassen i Trøndelag den ble registrert hekkende, i 1953. Vatnet er ikke vernet.

For å komme til Movatnet (3), tar en av fra E6 i Åsen Sentrum og kjører mot Markabygd. Movatnet er et stort vatn med et rikt fugleliv, spesielt i de næringsrike, østlige delene. Flere par horndykker og sivsanger hekker. Trøndelags første busksanger ble observert her sommeren 1995. Movatnet er også en viktig overnattingsplass for låvesvaler - flere tusen individer ble sett samtidig her på ettersommeren 1996. Som rasteplass under trekket har Movatnet stor verdi for vannfugler som sangsvane, gjess og ender. Vatnet er ikke vernet.

Bare noen få kilometer nord for Stiklestad Kulturhus ligger det store Leksdalsvatnet (21), det rikeste fuglevatnet i Trøndelag. Det er ca. 12 kilometer langt og har flere bukter med tette bestander av bl.a. takrør. Spesielt rikt er det sørøstlige "hjørnet" av vatnet. Leksdalsvatnet har meget store kvaliteter både som rasteplass, hekkeplass og myteområde. Opptil 1000 sangsvaner er registrert samtidig på vårtrekk, og også gjess, ender og vadefugler opptrer i store antall. Horndykkeren har sannsynligvis sin viktigste hekkeplass i Trøndelag her. Også den i Trøndelag sjeldne toppdykkeren hekker her - den eneste faste hekkeplassen i landsdelen. Både sothøne, trane og skjeand er registrert som hekkefugler. Knekkand sees årlig og hekker sannsynligvis. Av sjeldenheter som er sett i Leksdalsvatnet kan nevnes dvergdykker, egretthegre, tundragås, amerikablesand (ikke behandlet av NSKF), taffeland, lappfiskand, stivhaleand (første funn i landet), svartterne og hvitvingesvartterne. Det er 3 verneområder i vatnet - et naturreservat og 2 fuglefredningsområder.

Like nord for Steinkjer sentrum ligger to vatn som fortjener omtale. Det ene er Lømsen (33), som ligger ved E6 ca. en mil nord for Steinkjer. Vatnet er grunt og har et nesten sammenhengende belte av takrør og annen vassvegetasjon rundt, noe som er sjeldent i Trøndelag. Lømsen har muligens den tetteste bestanden av horndykker i hele landsdelen, mellom 20 og 30 par hekker antagelig i dette relativt lille vatnet. Sivsangeren er også meget tallrik. Ved siden av å være en viktig hekkebiotop huser også Lømsen store antall svaner og ender i trekktidene, foruten enkelte sjeldenheter som gråstrupedykker, knoppsvane, knekkand, snadderand og lappfiskand.

For å komme til Fossemvatnet (31) må en ta av E6 like etter Følling og kjøre østover langs sørenden av Snåsavatnet. I motsetning til de andre vatna som her er omtalt, er ikke Fossemvatnet en spesielt viktig hekkebiotop. 1-2 par horndykker hekker årlig inne i den lille, men flotte og næringsrike Bergsbukta i nordenden. Her hekker også sivsanger. Andre arter som er observert inne i bukta er dvergsvane, knekkand, taffeland og myrrikse. Fossemvatnets viktigste funksjon er som rasteplass under vår- og høsttrekket, og den viktigste biotopen i vatnet i så måte er Fornestangen, en stor tange med beite- og dyrkamark som stikker ut i vatnet noen hundre meter ut for Bergsbukta. Her kan flere hundre kortnebbgås raste samtidig, foruten bra antall av sangsvane og de vanlige andeartene. Tranen har også en av sine faste hvileplasser på Fornestangen, både vår og høst - over 70 traner er sett samtidig. Til en innlandslokalitet å være kan også uvanlig mange vadefugler opptre i bra antall på Fornestangen. Av sjeldnere fugler som er registrert kan nevnes islom, gråstrupedykker, sædgås, tundragås, hvitkinngås, snadderand, taffeland, lappfiskand, musvåk, vandrefalk, kjernebiter og rosenfink. Hverken Fossemvatnet eller Lømsen er vernet på noen måte, og spesielt Fossemvatnet har vært utsatt for en del inngrep i de mest verdifulle arealene.

Rett nord for Fossemvatnet ligger Snåsavatnet, Trøndelags største vatn. De sørlige delene av Snåsavatnet er med sine mange næringsrike og grunne bukter, meget verdifulle fuglebiotoper. Flere titalls par horndykker hekker her, foruten et bredt uvalg av andre våtmarksarter. Spesielt verdifullt er Klingsundet (32), den smaleste og grunneste delen av Snåsavatnet. Klingsundet er meget viktig både som hekkeplass, rasteplass under trekket og faktisk også som overvintringsområde. Strømforholdene her gjør at sundet ofte er åpent vinterstid, noe som både svaner og ender vet å utnytte. Foruten de vanlige artene er en lang rekke sjeldenheter sett i Klingsundet opp gjennom årene, nevnes kan dvergdykker, vannrikse, stripegås, tundragås, dverggås, knekkand, amerikakrikkand, snadderand, taffeland, lerkefalk, dvergmåke og amursvale (ikke behandlet av NSKF). Klingsundet er vernet som naturreservat. Også i de nordøstre delene av Snåsvatnet finnes noen fine våtmarkslokaliteter, som Grønøra, Granabukta og Seemsøra, men da begynner vi å komme ganske langt vekk fra "vårt" område.

I tillegg til disse store og middelstore vatna, finnes det også mange små næringsrike vatn og tjern med et rikt fugleliv. Felles for de fleste av disse er at både horndykker og sivsanger hekker samt at ingen av dem er fredet på noen måte. Til sammen er de utvilsomt av svært stor betydning for våtmarksfugl. Eksempler på slike små vatn og tjern er sørenden av Byavatnet (6), Myrvangtjønna (5), Lynvatnet, (4) Dyrstadtjørna (22), Langåstjernet (24), Rungstadvatnet (30) og Lundavatn, Vesterhusvatnet og Prisringvatnet (29). Flere av disse er registrert av fuglekikkere først de seinere åra, så antagelig ligger det nok flere slike bortgjemte oaser og bare venter på å bli "oppdaget". 

Marine områder

Også her begynner vi i sør; Falstadbukta (7), et meget stort og langstrakt fjære- og gruntvannsområde ved Ekne. Lokaliteten er viktig både som myteområde for dykkender (spesielt ærfugl), som overvintringsområde og som trekklokalitet, spesielt på høsttrekket. Bra antall er registrert av de fleste vanligere fuglearter, og en del sjeldnere arter som f.eks. gulnebblom, islom, dvergdykker, knoppsvane, stellerand, boltit og svømmesnipe er registrert. Falstadbukta er foreslått vernet som naturreservat. Fortsetter vi nordover fra Falstadbukta, kommer vi til Fiborgtangen (8), hvor Norske Skog har sin hovedfabrikk. På innsiden av denne svære fabrikken ligger et relativt lite fjæreområde, hvor vi tidvis finner et yrende fugleliv - vår, sommer, høst og vinter. I forhold til størrelsen kan området måle seg med de beste, men beliggenheten og de mange inngrepene i området gjør at fredning ikke er spesielt aktuelt. Av fugler som er registrert her kan nevnes islom, gulnebblom, dvergdykker, tundragås, stripegås, hvitkinngås, snadderand, avosett og svarthalespove.

Noen km nord for Fiborgtangen, nedenfor Alstadhaug kirke, ligger Alfnesfjæra (9), et av de største fjæreområdene i Trondheimsfjorden. Alfnesfjæra har hovedsakelig de samme funksjonene som Falstadbukta, bortsett fra at Alfnesfjæra er mye viktigere for rastende gjess. I tillegg er Alfnesholmen, som ligger rett utenfor fjæra, et viktig hekkeområde med hekkende ærfugl, fiskemåke og makrellterne. Også tyvjo, teiste og skjærpiplerke er funnet hekkende. Av sjeldnere fugler som er sett her kan nevnes sædgås, tundragås, dverggås (ikke behandlet av LRSK), stellerand og svarthalespove. Alfnesfjæra er vernet. 

Like før vi kommer til Levanger sentrum, ser vi ned på venstre side et stort "vatn". Dette er Eidsbotn (10), som ikke er et ferskvatn, men et ca. 2km2 stort fjordbasseng som er forbundet med Trondheimsfjorden via det 1,5 km lange Levangersundet. Eidsbotn er et klassisk naturvernområde i Nord-Trøndelag. Området er vernet som fuglefredningsområde, en verneform som i Eidsbotn sitt tilfelle har vist seg å være helt utilstrekkelig. I løpet av den tiden området har vært vernet, har det vært utført en lang rekke store inngrep, og den samlede summen av disse har redusert området betydelig. Nå er en ny forvaltningsplan under utarbeiding, "time will show" hvordan utviklingen vil bli. Selv i den tilstanden området er i dag er det fortsatt et meget viktig fugleområde. Spesielt den meget næringsrike mudderfjæra i sørenden, Eidsøra, er fuglerik i trekktidene. Flere tusen kortnebbgjess, flere hundre brunnakker og krikkender er karakteristiske innslag i tillegg til gode antall på de fleste av våre vanligere vannfugler. Sørenden av Eidsbotn fryser ofte igjen om vinteren, til gjengjeld er resten av bassenget og Levangersundet et verdifullt overvintringsområde for bl.a. sangsvane, stokkand, ærfugl, kvinand, bergand og stormåker. Dvergdykkeren overvintrer nesten årlig i Levangersundet. Om sommeren er bassenget viktig som myteområde for bl.a ærfugl og kvinand. På vestsiden av sundet er det et fint løvskogsområde, Staupshaugen. Omkring 170 fuglearter er påvist i og ved Eidsbotn, blant dem sjeldne gjester som sædgås, tundragås, hvitkinngås, snadderand, taffeland, lappfiskand, vannrikse, fjellmyrløper, dvergmåke, polarmåke, skogdue, snøugle, hvitryggspett, lappiplerke, nattergal og bøksanger.

Bare en km fra utløpet av Levangersundet finner vi Tynesfjæra (11), et fjæreområde som er delt i to av Tynestangen. Den nordligste bukta er den rikeste fuglelokaliteten. Utvalget av fugler ligner mye det vi finner i f.eks. Falstadbukta og Alfnesfjæra, men pga. av områdets mindre størrelse er det som regel litt mindre antall her. Likevel kan Tynesfjæra tidvis skilte med flere tusen kortnebbgjess og bra antall av de fleste av våre vanligere fuglearter. På tross av at lokaliteten er relativt dårlig undersøkt, er rundt 150 fuglearter registrert. De to buktene og Tynestangen utgjør et vakkert landskapselement og er foreslått vernet.

Rinnleiret (12) ligger ved E6 og er et stort strandengområde (det største av sitt slag i Sør-Norge) som deles av Rinnelva. I likhet med Hammervatnet og Eidsbotn er dette en av klassikerne i trøndersk ornitologi. Det foreligger observasjoner fra flere tiår tilbake og Rinnleiret er en av de best undersøkte lokalitetene i indre Trondheimsfjord. 216 fuglearter er registrert pr. 1996 - det høyeste artsantallet for en enkeltlokalitet nord for Dovre. Mange av disse er registrert i store antall, og det er påvist ekstreme sjeldenheter som rustand, brilleand, alaskasnipe, bonapartesnipe, rustsnipe, steppehøne (første funn i Norge dette århundre), dverglerke og gulbrynsanger, foruten en lang liste av "vanligere" sjeldenheter. Selv om Rinnleiret har gode kvaliteter som trekk- og overvintringsområde, er det først og fremst som hekkeplass for vadefugler området er kjent. Hele 16 forskjellige vadefugler er registrert hekkende eller med hekkeadferd; tjeld, sandlo, dverglo (Trøndelags første hekkefunn), vipe, temmincksnipe, myrsnipe, småspove, brusnhane, storspove, enkeltbekkasin, rugde, rødstilk, grønnstilk, skogsnipe, gluttsnipe og strandsnipe. Dessverre er Rinnleiret et fugleområde i tilbakegang. Opphør av beiting pluss en del andre faktorer har gjort at store deler av strandenga og sumpområdene har grodd igjen med gråor og andre treslag, og også i de åpne arealene som er igjen er det tydelige tegn til begynnende gjengroing, bl.a. har den spesielle pionérplanten tindved begynt å spre seg kraftig utover strandenga. Denne utviklingen har skutt fart spesielt siden ca. 1960. Dette har medført at mange av de hekkende vaderne har forsvunnet, og de som er igjen er på vikende front med langt mindre bestander enn før. Rinnleiret er fredet som naturreservat, men skal strandenga berges må det omfattende skjøtsel til! I tillegg til de naturlige forandringene har Rinnleiret opp gjennom årene vært utsatt for en lang rekke inngrep som også har redusert området som fuglebiotop. Sørgelige greier. Rinnleiret Ringmerkingsstasjon ble etablert i 1996. Den ble noen år senere flyttet til Ørin.

Et par km lenger nordøst, bare adskilt fra Rinnleiret av Aker Verdal, ligger Ørin (13) og tilknyttede arealer. Ørin-området omfatter utløpet av Verdalselva, tindvedkrattet/strandenga og fjæreområdet på Ørin, det store fjæreområdet på nordsida og gruntvannsområdene utenfor. Elvedeltaområder av en slik størrelse og nogenlunde tilstand er blitt meget sjeldne i Sør-Norge. Som rasteplass for vannfugler er området blant de aller mest verdifulle i Midt-Norge. Over 210 fuglearter er registrert og mange av dem forekommer i meget store antall. Av maks.tall kan nevnes: kortnebbgås (8-9000 mai), ærfugl (2500, september), svartand (1230 mai), sjøorre (700, mai), tjeld (700, april), sandlo (400, mai), vipe (900, september), temmincksnipe (45, mai), myrsnipe (520, mai), brushane (550, september), storspove (135, april), lappspove (80, mai), rødstilk (200, mai) og gluttsnipe (160, mai). En lang rekke sjeldenheter er sett de siste åra, nevnes kan snøgås, rødhalsgås, dverggås (ikke behandlet av LRSK), mandarinand (ikke behandlet av LRSK), stivhaleand, brilleand, fjellmyrløper, bonapartesnipe, rustsnipe, damsnipe, dvergmåke, steppehøne (se også Rinnleiret), hærfugl, lappiplerke og rosenfink. Mai er den store måneden på Ørin , men også resten av året kan by på fine opplevelser her. Området har gode kvaliteter både som myteområde for dykkender, overvintringsplass og delvis også som hekkeplass. Det kan nevnes at 100-200 tjeld overvintrer fast i området Ørin-Rinnleiret, ellers i Norge er tjelden en sjelden overvintrer. Området hatt mer enn sin andel av inngrep, særlig stor er selvsagt industriutbyggingen. På tross av dette er Ørin-området fortsatt et naturområde av internasjonal verneverdi. Sørsiden av deltaet er vernet som naturreservat med Ramsarstatus (flommarksskog) og nordsiden er vernet som fuglefredningsområde. 

Langs Verdalselva, rett øst for Verdalsøra ligger to andre naturreservater - flommarkskogsområdene Langnes (14) og Rosvoll (15). Dette er lokaliteter som er vernet for å ta vare på en naturtype som tidligere var svært vanlig i Trøndelag , men som har blitt kraftig redusert med årene. I disse to naturreservatene er det gråorskogen som dominerer, en skogtype som faktisk har de tetteste spurvefuglbestandene i Norge! Også dvergspetten trives meget bra i flommarksskogen.

På nordsiden av Tronestangen, bare noen få km fra Ørin, ligger den store Tronesbukta (16). Som rasteplass under trekket, spesielt for vadefugler, er også dette en av de mest verdifulle lokalitetene i Trondheimsfjorden, både vår og høst. For noen arter, som f.eks. tringa-vadere, er Tronesbukta trolig den beste lokaliteten i Trøndelag. Over 200 gluttsniper og 400 rødstilker er sett samtidig, foruten bra antall på de fleste av våre vanligere vadere. En del sjeldnere gjester er også sett. Ellers er bukta bra både som myteplass og overvintringsområde. Sivsangeren har her en av sine få faste hekkeplasser ved saltvatn i fjorden, innerst inne i bukta står det nemlig en brukbar bestand av takrør. Tronesbukta er fredet. Hvis vi fortsetter nordover langs E6, kommer vi snart til Røra og Hyllbukta (17), som hovedsaklig er et bra overvintringsområde. Hyllbukta er ikke fredet.

Fra Røra kan vi ta av fra E6 og sette kursen mot Borgenfjorden. Borgenfjorden er et eget lite fjordsystem, forbundet med Trondheimsfjorden via det trange sundet Straumen (19) (som går gjennom Straumen sentrum!). Hele Borgenforden, som er både grunn og næringsrik er et svært viktig fugleområde, særlig som overvintringsområde for smålom, dykkere, sangsvane, stokkand og dykkender og som myteplass for flere av de forannevnte. Borgenfjorden, sammen med jordbruksarealene omkring (spesielt på Mære), utgjør også "sentrum" for de mange tusen kortnebbgjess som raster i Innherred i mai. Over 10.000 gjess kan ha tilhold samtidig i området Borgenfjorden-Mære. Likevel er det noen enkeltlokaliteter som utmerker seg; Straumen er allerede nevnt, i dette sundet overvintrer flere tusen ærfugl, foruten flere hundre sjøorrer, haveller og stormåker. Både praktærfugl og stellerand har vært faste innslag de siste vintrene. Et annet meget fint område er Lorvikleiret (20) på østsiden av Borgenfjorden. Lorvikleiret er en stor, meget næringsrik mudderfjære som kan huse store mengder kortnebbgjess (opptil 8000), gressender, vadefugler og måker i trekktidene. Av fuglearter som er påvist her kan nevnes norges eneste "kryssbare" damsnipe. Innerst inn, i nordenden, finner vi Gjørv-området (23), som utgjøres av flere, mindre, mudderfjærer og tilhørende dyrkamark. Dette området er i likhet med Lorvikleiret viktigst som rasteplass under trekket, og da spesielt vårtrekket. Sjeldenheter som er sett her de siste åra er bl.a. rødhodeand, avosett og amerikakrikkand. Ingen av lokalitetene i Borgenfjorden er vernet på noen måte.

På utsiden av Borgenfjorden, noen km sørøst for Straumen, ligger Vikaleiret (18), en bra rasteplass under trekket og kjent for bl.a. store antall av lappspove (opptil 50) på vårttrekket. Ellers har Vikaleiret mange av de samme kvalitetene som f.eks. Lorvikleiret og Gjørv. Lokaliteten er dårlig undersøkt de siste åra, så ganske lite er egentlig kjent om fuglelivet her. Vikaleiret er fredet.Det første fjæreområdet vi ser når vi kjører langs E6 og kommer til Beitstadfjorden er Frøsetvågen (26). Dette og den innerforliggende Kroksvågen (25), er to relativt små fjæreområder. Likevel er fuglelivet rikt i trekktidene. En skjestork oppholdt seg her over lengre tid i 1989. Utenfor Kroksvågen ligger Hustadøya og Kalven, viktige hekkeplasser for bl.a. ærfugl og fiskemåke. 

Like etter at vi har passert Steinkjer sentrum på vei vestover, ser vi på vår venstre side det store Lundleiret (28), ved siden av Ørin den viktigste trekklokaliteten av de marine områdene i denne delen av Trondheimsfjorden. Tusenvis av gjess, ender, vadefugler og måker kan samles her både vår og høst i den beste trekktiden. Av maks.tall kan nevnes; kortnebbgås (4000), stokkand (800), krikkand (500), sjøorre (350), ærfugl (3000), kvinand (200), tjeld (1000), rødstilk (300), storspove (180), fiskemåke (3400). Nesten 160 fuglearter er påvist her, deriblant svartstork, snøgås, islandsand, dvergmåke og kanadahettemåke. Utenfor leiret ligger holmen Gluggen, som har en av de største hettemåkekoloniene i Trøndelag. 465 par ble opptalt i 1991. Lundleiret er foreslått fredet. Hvis vi fortsetter vestover fra Lundleiret kommer vi snart over et par større fjæreområder innenfor Hoøya og Kalvøya (27). Disse kan tidvis ha meget store antall av dykkender, bl.a. er over 6000 ærfugl sett samtidig, men generelt kan ikke disse områdene måle seg med Lundleiret. Fortsetter vi på samme veien kommer vi til slutt til Veldemelen (34), et lite elvedelta som gjennom registreringer de siste åra har vist seg å ha et rikt fugleliv. 

I tillegg til disse lokalitetene finner vi også flere mindre lokaliteter som tilsammen utvilsomt har stor verdi for ulike fuglearter, nevnes kan f.eks. Nordsileiret (mongolpiplerke!) og utløpet av Figgja i Steinkjer kommune samt flere små oaser langs de store elvene. Felles for mange av disse små områdene er at de ligger svært utsatt til, og pga. størrelsen er det ofte gjort i løpet av en dag eller to å rasere dem fullstendig.

Alle lokalitene som er beskrevet i denne artikkelen ligger slik til at de kan nås med en knapp halvtimes biltur fra Stiklestad, og i løpet av årsmøtehelga satser vi på å besøke flere av dem.

Selv om jeg i denne oversikten har beskrevet "Indre Trondheimsfjord" (høyst uoffisielt navn) som et eget våtmarkssystem, er det likevel rett å se dette området i sammenheng med resten av Trondheimsfjorden og det meget fuglerike våtmarkssystemet på Ørlandet. Også videre sørover på østsiden og sørsiden av fjorden samt kommunene Rissa og Bjugn finnes verdifulle våtmarkslokaliteter, men ingen steder så mange og så tett som i de indre delene av fjorden. Først når vi kommer ut til Ørlandet, finner vi et system av våtmarker som kan sammenlignes i størrelse og fuglerikdom. Vestsiden av Trondheimsfjorden derimot, domineres av sand- og rullesteinsfjære og har heller ikke de grunne vannområdene som østsiden har.
For den som vil vite mer om andre trønderske fuglelokaliteter i og ved Trondheimsfjorden anbefales "Guide til fuglelokaliteter ved Trondheim og andre nærliggende lokaliteter" av Øystein R. Størkersen i Vår Fuglefauna 1-1993.