BirdLife Trøndelag

Funn i Norge
Ni godkjente funn av ti individer er gjort i landet frem til 2012. I tillegg kommer to eller tre funn fra 2013 som enda ikke er behandlet av NSKF. Ved Slettnes i Finnmark ble adulte sandsniper sett 17.-19. og 23.-24. mai i år, og bilder viser små forskjeller i fjærdrakten som kan tyde på at det dreide seg om to ulike individer. Fuglen på Gaulosen utgjør dermed funn nummer elleve eller tolv i landet, forutsatt at alle fugler godkjennes av NSKF.  

Den norske funnmassen fordeler seg på fem funn av fugler på vårtrekk i perioden 5. mai til 8. juni, fire funn av adulte fugler på høsttrekk fra 8. juli til 12. august, ett sommerfunn fra 30. juni til 2. juli, som trolig også best kan karakteriseres som en fugl som har startet høsttrekket og er på vei sydover igjen, samt et funn av to ungfugler i oktober. Alle funn er gjort på kystlokaliteter, de aller fleste på gode og velkjente rasteplasser for vadefugler. Fuglen på Gaulosen føyer seg dermed fint inn i funnmønsteret, både tidsmessig og med tanke på lokalitet.

Som for de fleste andre amerikanske vaderarter, er majoriteten av funn i Europa gjort på De britiske øyer. I Storbritannia er 92 individer sett frem til 2009, og Irland har funn av 173 individer frem til 2011, hvorav hele 63 individer i 2011 (Fahy 2013, Hudson mfl. 2010). Ulikt i Norge utgjør ungfugler på høsten en stor overvekt, og september er beste måned for arten. Det norske funnmønsteret med hovedsakelig adulte fugler sommerstid, antyder dermed at det dreier seg om fugler som har ankommet Europa høsten i forveien og overvintret i Sør-Europa eller Afrika, for så å bli med andre arktiske vadere nordover når våren kommer.

Utbredelse
Sandsnipen hekker fra kyst til kyst i arktisk Canada og Alaska, samt helt nordøst i Sibir. Den foretrekker lokaliteter på tundraen eller i annet åpent landskap nord for barskogsbeltet, og alltid i nærheten av vann. Overvintring skjer i hovedsak i Mellom-Amerika og det nordlige Sør-Amerika. Utenfor hekketiden er arten vanligst å se ved mudderflater langs kysten, men den forekommer også ved egnede lokaliteter i innlandet. Langs østkysten av USA er sandsnipen blant de mest tallrike vaderartene ved mange gode trekklokaliteter.

Identifikasjon
Frekvensen av funn på vår side av Atlanterhavet har vært økende de siste par tiårene. Den viktigste årsaken er trolig at bedre teleskop og fremfor alt fotoutstyr gradvis har blitt mer og mer utbredt blant fuglekikkere i samme periode. Sandsnipen ligner mye på vår dvergsnipe, og særlig ungfugler kan være svært vanskelige å artsbestemme med sikkerhet. God fotodokumentasjon kan derfor være avgjørende for en sikker identifikasjon.

Størrelse, struktur og form hos sandsnipe er så godt som identisk med dvergsnipe. Noen små, men viktige, detaljer er likevel forskjellige hos de to artene. Sandsnipen har antydning til svømmehud mellom tærne, en karakter den kun deler med beringsnipe blant vadere med tilsvarende størrelse. Beringsnipen hører også hjemme i Nord-Amerika, og den er en enda sjeldnere gjest i Europa enn sandsnipe. Videre har sandsnipen et ganske kort nebb som ofte virker litt kraftigere enn hos sammenlignbare arter, mest fordi tuppen er litt kraftigere og buttere.

For å plukke ut en sandsnipe er det nok likevel draktkarakterer en i første rekke bør kikke etter. Arten gir som regel et gråere og kaldere inntrykk enn dvergsnipe og har aldri et like kraftig innslag av rustbrunt i drakten som de fleste dvergsniper har. Adulte sandsniper i sommerdrakt har en gråtonet overside og mangler dvergsnipas hvite bremmer på skulderfjærene, som danner en mer eller mindre tydelig hvit V på ryggen hos sistnevnte art. Begge artene varierer imidlertid en del, og noen adulte sandsniper kan ha varmere fargetoner i fersk drakt, gjerne mest markert i hodetegningene. Ungfugler mangler også, eller har kun en diffus, hvit V-tegning på ryggen. Denne er alltid mye mer markert hos unge dvergsniper. Som alltid for to arter som ligner hverandre, er det viktig å kombinere flere kjennetegn for å gjøre en sikker artsbestemmelse. En avvikende, blek dvergsnipe må alltid utelukkes før man kan claime en sandsnipe!

Identifikasjon av sandsnipe i Europa krever kort avstand, gode observasjonsforhold, en observatør som vet hva han skal se etter og helst god dokumentasjon. Det er derfor all grunn til å tro at arten i noen grad blir oversett. For mer utfyllende informasjon om identifikasjon, anbefales Chandler (2009) og O’Brien mfl. (2006).

Litteratur

Chandler, R. 2009. Shorebirds of the Northern Hemisphere. Christopher Helm, London.

Fahy. K. 2013. Irish Rare Bird Report 2011. Nedlastet fra http://www.irbc.ie/reports/irbr/2011_IRBR.pdf, 14.08.2013.

Hudson, N. and the Rarities Committee 2010. Report on rare birds in Great Britain in 2009. British Birds 103: 562-638.

O’Brien, M., Crossley, R. & Karlson, K. 2006. The Shorebird Guide. Houghton Mifflin Company, New York.