BirdLife Sogn og Fjordane

Gulspurv

Gulspurven var årets fugl i 2021. Det er tidligere artikler både i Vår Fuglefauna og Fuglevennen. Fuglar i Vestland  har i nr 3/21 og en  oppsummering  av årets fugl 2021:  Her kommer en utfyllende oppsumering fra Sogn og Fjordane  basert på tilgjengelige data i artsobservasjoner og hagefugltellingen . Også noen betraktninger ang. den dramatiske tilbakegangen  for gulspurv og fugl i jordbrukslandskapet.

 

Utbredelse i Sogn og Fjordane

Gulspurven sin utbredelse i Sogn og Fjordane er som ellers i landet i stor grad knyttet til kulturmark. På grunn av sin forkjærlighet for korn og spesielt havre er ikke gulspurven  så vanlig på våre trakter som i de store kornområdene på Østlandet og i Trøndelag. Gulspurven i Sogn og Fjordane har sin hovedutbredelse i fjordarmene i midtre og indre strøk.Den er nok mest tallrik i Sogn og deler av Nordfjord, men også i Sunnfjord finnes den rundt de fleste befolkninsgssentra og landbruksbygder. På den ytterste kyststripen og over skoggrensa er gulspurven  sjelden og sees kun sporadisk i trekktidene og om vinteren på kysten.

Kart fra Artsobservasjoner i perioden 1970-2021 (Fig 1)  viser  hvor vi finner gulspurv utbredt i Sogn og Fjordane.  Av totalt 940 registrerte observasjoner er 42 observasjoner mer enn 10 individ, med høyest antall registrert i Åsen på Sandane (Gloppen) 2.februar 2012, 51 individ. Ellers er flokker på mer enn 20 individ sett i Vik i Sogn, ved Hafslovatnet i Sogn og ved Saltkjelen i Lærdal siden  år 2000. En stor flokk på 24 ind ble også rapportert i hagefugltelligen 2021 fra Anda i Gloppen.  Men konklusjonen er at gulspurven ikke er noe tallrik fugl i Sogn og Fjordane.

Hvordan det var i forrige århundre spesielt i tiden før 1950 er det få kilder på. Men både Collet (Norges Fugle 1921) og Haftorn (Norges Fugler 1971) beskriver den som en vanlig hekkefugl i lavlandet i hele Sør-Norge. 

Kart fra Artsobservasjoner 2021 (oppe) og hagefugltellngene 2021 (Nede) utfyller hverandre når det gjelder å vise de viktigste utbredelsesområdene for Gulspurv i Sogn og Fjordane. Med så få aktive brukere av artsobs som i vårt fylke er hagefugltellingene en viktig kilde og det er mulig  at hagefugletelling sier vel så mye om utbredelse og mulige hekkelokaliteter i Sfj .

De fleste gulspurv er trolig stasjonær i vårt fylke. Noen trekker ut av landet om høsten, men mange  samler seg rundt fôringsplasser og steder der den kan finne næring (frø og korn) lett tilgjengelig i vinterhalvåret. Når så hekkesesongen nærmer seg i mars og april vil de spre seg utover fra vinteroppholdsstedene. Typisk for dette er Vik i Sogn der relativt store flokker kan sees på fóring om vinteren, mens om sommeren kan de treffes spredt oppover i dalførene fra bygda.

 

Bestandutvikling 

Tabell fra NOF  rapport 3-2020 (Fig 4) viser en stor tilbakegang for gulspurven på landsbasis fra 2000 til 2017. Det er vanskelig å finne holdepunkt  for en så stor tilbakegang i vårt område i samme tidsperiode. Trolig skjedde den største tilbakegangen hos oss  med de store endringene i landbruket fra 1960-1980, kanaliseringspolitikken med større spesialisering i retning husdyr og mindre korndyrking på Vestlandet, samt overgangen fra hest til traktor på nesten alle bruk. Denne utviklingen har fortsatt med omlegging av bruksstruktur og færre enheter i drift. I husdyrholdet er også overgangen fra fast gjødsel til gylle og kunstgjødsel en viktig faktor som sterkt har  påvirket tilgangen til insekter for arter som gulspurv. 

 

Hest og gulspurv 

For en til to generasjoner siden var hesten viktigste trekkraft i landbruket, det var hest på de fleste gårder og med hesten fulgte havren. At hest og havre hører sammen  er velkjent, og dette kan man nesten si om gulspurv og havre også. Hesten ble fóret med havre og gulspurven nøt godt av denne tilgangen på mat, spesielt gjennom vinteren. Fig 5 (Faksimile fra  Norges Fugle 2021 Collett R) Også i dag er det tydelig at gulspurven trives nær gårder med hestehold, selv om fóring med hel havre er blitt mindre vanlig. 

Korndyrking i SFj har lite omfang i dag og med den rådende landbrukspolitikk er det ikke sannsynlig at kornproduksjon får noe oppsving i vår landsdel med det første. Det beste en kan håpe på er gjerne en mer variert utnyttelse av jordbruksarealene der for eksempel grønnforblandinger med korn og erter får en større plass. Eventuelt også korn som dekkvekst ved nyetablering av eng.  Innenfor økologisk drift er dette aktuelle måter både for å bedre tilgang på nitrogen med hjelp av belgvekster og samtidig bekjempe ugras uten bruk av kjemiske midler. Dersom en kunne tenke seg en sterkere premiering ved bruk av grønforvekster sammen med en praksis der striper av grønnfor og dekkvekst fikk stå igjen til modning ville det være gunstig for ikke bare gulspurven , men også andre frøspisende spurvefugler. 

Overgang til økologisk drift vil i seg sjøl være positivt. Med fravær av giftige sprøytemidler er en avhengig av å bruke naturlige metoder for å begrense skader av ugras insekter og sopp på avlingene. Frøbanken i jorda blir større ,- til gavn for gulspurv og mange andre fugler i jordbrukslandskapet.  I økologisk landbruk får også husdyrgjødsel og andre organiske gjødslekilder en helt annen verdi. De naturlige kretsløpene i naturen må tas på alvor og dette stimulerer til mangfoldig liv både over og under jordoverflaten. 

 

Gulspurv og bestandsnedgang i det store bildet.

Gulspurven er en art som fikk kjenne på den uvettige bruken av gift i landbruket. Da det omsider ble forbudt å behandle(beise) korn med kvikksølvpreparater tok bestandene seg litt opp igjen i Europa, men overgangen til mer «sofistikerte» pesticider kombinert med en dramatisk industrialisering i landbruket som følge av billig energi (kunstgjødsel og maskiner) fører nå de fleste fugler knyttet til jordbruksområdene stadig nærmere stupet. De direkte virkningene på bestandsnedgang av dagens pesticider kan være vanskelig å påvise, men de indirekte virkningene er det klare beviser på. Siden gulspurvene er avhengig av både frø og insekter som føde blir den rammet dobbelt av driftsformene i jordbruket.

Der kornproduksjonen tidligere var drevet i et vekselbruk med både husdyr og andre planteproduksjoner, for å få gjødsel og kontrollere ugras, er nå de fleste korngårdene endeløse monokulturer. Husdyrgjødsel som stimulerer omsetning i jorda med medfølgende insektliv er erstatta med «død» kunstgjødsel. Tofrøblada ugras i åkerjord er redusert til nær NULL ved hjelp av kjemiske  ugrasmidler, og dermed også frøbanken i jorda som svært mange spurvefugler er totalt avhengige av .   Moderne såmaskiner har ført til at såfrøet som tidligere gjerne var tilgjengelig på overflaten nå legges i eksakt dybde og for dypt til at små spurvefugler som gulspurven får tak i det.  Effektive treskere sørger for minimale mengder spillkorn på markene om høsten. Store maskiner har også muliggjort overgang fra vårsådd  korn. Der stubbåkrene tidligere ble liggende tilgjengelig for fuglene gjennom høst og vinter, er nå høstpløying og såing som fører til at det meste av spurvefuglene sitt matfat blir utilgjengelig under en fot med jord vanlig praksis.

Undersøkelser fra Storbritania og Danmark tyder på en klar sammenheng mellom tal frø/korn pr arealenhet og tal gulspurv. Det går en grense nedad på ca 15 frø pr m2. Der tettheten av frø i eller nær overflaten ble mindre vil ikke gulspurven klare å skaffe nok næring og energi for overlevelse. 

I denne sammenhengen, med mindre tilgjengelig næring i jordbrukslandskapet er fôring om vinteren stadig mer viktig for de resterende bestandene av gulspurv . 

 

Kilder:

Artsobservasjoner.no 

Fuglevennen.no 

Newton I, Farming and birds 2017

Heggøy O og Eggen M , Tiltak for bakkehekkende fugler i jordbrukslandskapet, NOF rapport 3-2020