BirdLife Rogaland

Uka før 17. mai var jeg med på deler av en samling for våtmarkssentra i Norge som Direktoratet for naturforvaltning arrangerte i Stavanger. Miljøverndepartementets representant framholdt at natur og kommunikasjon prioriteres høyt av nåværende politiske ledelse i Miljøverndepartementet, og da seksjonssjef for naturveiledning i Statens Naturoppsyn, Torfinn Rode, snakket om de overordnede føringene var budskapet ”Formidling, formidling, formidling”.

På samlingen sto også den ene representanten fra fylkesmenn og forskjellige våtmarkssentra fram og fortalte om etablering og drift av våtmarkssentra både på Stabbursneset i Finnmark, ved Ilene i Tønsberg (Holmen naturhus), på Ørlandet i Sør-Trøndelag og Ørin ved Levanger i Nord-Trøndelag. Også flere andre eksiterende og planlagte informasjonssentra ble presentert, og de fleste stedene inngikk også fugletårn og turstier som en del av det etablerte eller planlagte opplegget. Fylkesmennene og Statens naturoppsyn hadde på de fleste av stedene en aktiv rolle i etablering og drift av anleggene og tilhørende fugletårn.

Den norske våtmarksarven

Det ble fra direktoratets side referert til et en utredning de hadde fått laget – Den norske våtmarksarven. I dette dokumentet sies det blant annet at «vernede våtmarksområder generelt, og Ramsar-områdene spesielt, har et ikke-aktivisert potensial som arena for undervisning, formidling av kunnskap og informasjon, holdningsdannelse, opplevelse og lokalt engasjement, både for skoleelever og studenter, turister og lokalbefolkning. Bruk kan generere engasjement og gi økonomisk uttelling lokalt.» Gjennomføre gode tilretteleggingstiltak som kan bidra til å sette Ramsar-områder og andre våtmarksområder bedre «på kartet» innenfor en bærekraftig ramme, er formulert som målet med tilrettelegging, og det sies at tiltak bør prioriteres i:

• områder som er lett tilgjengelige og ligger nært befolkningssentra og skoler

• områder der det ligger til rette for samarbeid lokalt, f eks med kommune, grunneier, museer, lag og foreninger

• områder som egner seg som publikumsområder i forhold til turisme, bruk/vern, naturbasert reiseliv

• områder som har naturlige innfallsporter

• områder der verneformålet kan forringes dersom det ikke gjøres tilretteleggingstiltak, kanalisering av ferdsel som beskyttelsestiltak

• områder med andre opplevelseskvaliteter, eks kulturminner og kulturhistorie

Lite engasjement for fugletårn fra fylkesmann og naturoppsyn

Sett på bakgrunn av disse sentrale målformuleringene og det som gjøres andre steder er det forbausende lite engasjement å spore hos Fylkesmannen i Rogaland og vår lokale representant for Statens Naturoppsyn (SNO) i forhold til det å legge til rette for fuglekikking med fugletårn og stier.

NOF avdeling Rogaland har fått i stand et samarbeid med Ingvald Erga som er en av grunneierne ved Orrevatnet med sikte å å få satt opp et fugletårn i nærheten av Orreosen. Han har også diskutert dette med en av de andre grunneierne i området. Ingvald Erga driver med veiledning om natur og miljø blant annet for skoleelever på gården sin, og ønsker også å kunne drive mer informasjon om våtmarksverdiene i området. Dette presenterte vi i et brev til fylkesmannen i 2009.

I fjor høst hadde vi en befaring sammen med en representant fra fylkesmannens miljøvernavdeling for å presentere ideen. Noe etter dette fikk vi i NOF avdeling Rogaland litt overraskende en dispensasjon for å sette opp fugletårn og anlegge en sti ned til tårnet. Vi er selvsagt ikke negative til at fylkesmannen gjennom en dispensasjon samtykker til oppsetting av et fugeltårn. Litt av overraskelsen ligger imidlertid i at det området vi foreslår å sette fugletårnet i, er et området som kun har fuglelivsfredning, og ikke strenge reservatbestemmelser som selve Orrevatnet og den nærmeste kantsonen. Vi trodde i utgangspunktet ikke at det skulle være nødvendig med noen dispensasjon der.

Strenge vilkår i Orreosen

Fylkesmannen satte også en rekke ganske strenge vilkår for dispensasjonen, bl.a. at oppsetting av tårnet forutsetter fjerning av en kamuflasje for fotografering (som NOF ikke har noe med å gjøre), og at fylkesmannen uten erstatningsplikt kan kreve tårnet fjernet dersom det skulle føre til forstyrrelse av uakseptabel grad i forhold til verneformålet. Ellers ble det i brevet sagt at «tiltaket i Orreosen vil på en ekskluderende måte dekke det regionale behovet i forhold til tilsvarende tilretteleggingsønsker». Selv om det i et møte vi senere har hatt kom fram at fylkesmannen ikke nødvendigvis er så negativ til tiltaket som brevet med dispensasjonen kan gi inntrykk av, så mangler entusiasmen og viljen til aktivt engasjement slik vi kan se i andre fylker. Det er mulig manglende kapasitet er noe av forkaringen på dette – det ble i alle fall sagt i møtet. Vi hadde i utgangspunktet sett det som naturlig at enten fylkesmannens miljøvernavdeling eller SNO lokalt ville grepet den mulighet vi har lagt til rette for, og engasjert seg aktivt for å realisere planene. Vår lokale SNO representant har for øvrig også muntlig gitt uttrykk for nokså negativ holdning til fugletårn.

Når vi fra NOF’s side har tatt initiativ til å få etablert et fugletårn i Orreosen, er ikke det primært for at fugleinteresserte skal få det enklere og at det skal bli lettere for våre egne ivrigste medlemmer å observere det som måtte være av fugl i Orreosen. Vi mener det er avgjørende for å skape en bredere forståelse for verdien i å bevare områder som Orrevatnet og andre viktige naturområder at folk får muligheten til å oppleve områdene og det livet som finnes der. Samtidig regner vi med at tiltaket vil bidra til å kanalisere ferdselen i området, og dermed heller redusere forstyrrelsen enn å medføre økt forstyrrelse. Vi mener etablering av et fugletårn ved Orreosen oppfyller en rekke av de kriterier som i direktoratets utredning «Den norske våtmarksarven» er opplistet for prioritering av tilretteleggingstiltak som dette.

Bevaring av natur ikke sterk i Norge

Generelt er forståelsen for bevaring av natur ikke spesielt sterk i Norge, og kanskje mindre i vårt distrikt enn mange andre steder. For å ha mulighet for å bedre på dette både på kort og lang sikt er jeg for min del ikke i tvil om at det er nødvendig med mer tilrettelegging og målrettet naturveiledning, herunder tilrettelegging med bl.a. fugletårn og ulike kanaliseringstiltak. Det oppfatter jeg også ligger i både de politiske føringene fra Miljøverndepartementet og fra Direktoratet for naturforvaltning. Jeg snakket dette også med direktøren i SNO for noen uker siden, og han ga absolutt uttrykk for en slik oppfatning.

Fugletårn vanlig i mange land

Ser vi utenfor Norges grenser har etablering av fugletårn og andre tilretteleggingstiltak lang tradisjon. Jeg var dagene før samlingen for våtmarkssentrene med på en studietur i Scotland for å se på et sjøfuglsenter litt sør for Edinburgh. Der har de satt opp en rekke videokameraer i sjøfuglkolonier i nærheten, og disse kan fjernstyres av de besøkende på senteret slik at det er mulig å se de hekkende sjøfuglene (havsuler, lunder, lomvi, krykkje med mer) på nært hold. I tillegg er det mulig å ta båtturer ut til øyene der sjøfuglene hekker. Totalt har senteret om lag 250.000 besøkende i året. Direktøren for senteret var ikke i tvil om at dette hadde stor betydning for å skape forståelse for vern av sjøfuglene og naturmiljøet generelt. Han sa også at det skjedd en vesentlig endring i holdningen hos de skottske naturforvaltningsmyndighetene i løpet av de senere årene. Tidligere var holdningen mer lik den vi ser her hos oss, men det har nå endret seg til en klar erkjennelse av at tilrettelegging og tilgjengeliggjøring er en forutsetning for å få allmennhetens tilslutning til vern. Det samme gir også bl.a. representanter fra fylkesmannen i Vestfold uttrykk for. Der har etableringen Holmen naturhus og fugletårn ved Ilene og Presterødkilen gjort at Tønsberg kommune har endret syn på disse områdene, og nå er stolt av dem og ønsker å bevare dem som de viktige naturområdene de er. Det samme ser vi på Ørlandet etter at det er satt opp fugletårn og satses på videre tilrettelegging der. Der er også kommunen blitt en aktiv medspiller for å ta vare på våtmarksområdene langs kysten.

Må ikke gi opp

Forhåpentligvis vil ting kunne endres også her i fylket. Vi i NOF ønsker i alle fall ikke å gi opp. Vi har fått en dispensasjon, og selv om vi vil klage på noen av vilkårene og be direktoratet foreta en vurdering av det juridiske grunnlaget for å behandle saken slik fylkesmannen har gjort, så vil vi fortsette arbeidet med å få fugletårnet ved Orreosen på plass. Vi kunne helst tenkt oss å ha fylkesmannen og Statens Naturoppsyn med på en felles innsats for å realisere prosjektet, men går det ikke vil vi se etter andre samarbeidspartnere eller eventuelt forsette å sitte i førersetet selv.