BirdLife Oslo & Akershus

Det står at byduer er etterkommere av tamduer, og at de derfor skulle være avhengig av hjelp fra mennesker for å overleve vinteren. Bydua (på linje med tamdua) er etterkommer av klippedua, og er per definisjon samme art. Ingen annen fugl i verden er så godt integrert i urbane miljøer som bydua, som ikke på noen måte har utviklet avhengighet til mennesket. Ifølge bl.a. pigeonpedia.com viser seg byduebestander i stedet å være friskere med færre sykdommer i områder med lite eller ingen mating. Størrelsen på en byduebestand reguleres av mange faktorer, hvor tilgang på hekkeplasser er blant de viktigste.

På 1960-tallet ble byduebestanden i Oslo beregnet til rundt 20 000 individer. Etter en rekke bestandsregulerende tiltak kom det i 2003 en ny bestandsrapport, som konkluderte med at populasjonen var nede i rundt 3 000 individer (NOF OA-rapport v. Gustad og Bakken 2003). Bestanden regnes nå for å være stabil. Om Oslos byduebestand er 20 000 eller 3 000 individer har ingen større økologisk betydning. Man kan like lite hevde at den tidligere bestanden var for høy, som at dagens antall skulle være for lavt.

Med fuglemating i det offentlige rom, er det fare for at man skaper kunstig høye populasjoner, med risiko for at andre arter da kan fortrenges. Fordi miljøet ikke er tilpasset individantallet, kan det også gi negative økologiske konsekvenser. Dette skriver bl.a. RSPB, Pondconservation UK og The Freshwater Trust.

Vi har drøyt 20 arter ender i Norge. Av disse er det spesielt stokkand som responderer godt på mating. De arter som ikke gjør det, dør ikke i hopetall av den grunn. Skulle stokkanda være så stakkarslig konstruert fra naturens side, at den ikke vil klare seg i dette landet uten å få kastet en masse brød etter seg? Selvsagt ikke, stokkanda er like robust og godt tilpasset vårt klima som artsfrendene er. Men stokkanda responderer på mating – og vips – vi innbiller oss at den trenger vår «hjelp» til å overleve.

For noen desennier tilbake var det ikke like vanlig med mating av vannfugler i byen – dagens omfang er et forholdsvis nytt fenomen, og ser ut til å være i økning, i hvert fall i Oslo. Når vinteren kom, trakk fuglene til andre områder, og kom tilbake til våren. Nå bidrar mating til å holde igjen det naturlige trekket. Det er ikke til fordel for individene, samtidig som vannkvaliteten blir lidende, som igjen fører til økt smitterisiko og sykdom, og vi har skapt en negativ økologisk spiral. Tilpasning til mating medfører også forandringer i fuglenes atferdsmønster, og de mister sin naturlige skyhet overfor mennesker. Samtidig øker aggressiviteten mellom individene. Dette gir økt produksjon av stresshormoner, noe som reduserer immunforsvaret og igjen øker risikoen for alvorlige sykdommer og epidemier. (Kilder: RSPB, Pondconservation UK, The Freshwater Trust og med flere)

Det samme gjelder andre vannfugler, som grågjess og knoppsvane og andre. Skulle knoppsvane ha dårligere overlevelsesevne enn sangsvane (som sjelden responderer på mating), og være prisgitt mating for å overleve? Selvsagt ikke.

Dyrenes rett mener at Oslo kommune bør «tilrettelegge for en hyggelig og fredelig sameksistens mellom mennesker og dyr». Vi skal oppleve naturen, og kose oss med å se fugler også i bymiljøer. Men naturen er ikke en Disney-tegnefilm, og ville dyr skal ikke ha noen form for sameksistens med mennesker. Det gir ingen fordeler, og fremhever bare vår egen egoisme. Vi må tørre å spørre oss selv om det virkelig er forbundet med omtanke og empati å frarøve fugler retten til å beholde sin naturlige atferd, ved mating å holde igjen trekket til andre strøk når vinteren setter inn, og ikke gi dem mulighet til å finne sin naturlige mat selv.

Også i en by som Oslo er biologisk mangfold viktig. Det får man ved å skape varierte typer grønne miljøer. «Frisoner» for offentlig, urban fuglemating, som spesielt vil favorisere byduer, stokkender, kråkefugler og urbane måker gir verken stabilere økosystemer, økt biologisk mangfold eller friskere bestander. Heller tvert imot.

Blant alle som har forsket på hvordan feilernæring av vannfugler kan gi varige skjelettskader (spesielt i vingehåndleddet) uttrykker Arıcan mfl. (2019) sin bekymring ved at «det kan være følelsesmessig belastende å se fugler som blir nektet sjansen for et fullt og produktivt liv fordi folk ikke kjenner farene som ofte oppstår ved feilmating».

Det er altså ikke nok med et godt hjerte. Offisielle «støttematingssoner» for publikum vil aldri være kontrollerbare, og gir ikke den støtten man tror den gjør. Verken individuelt eller for miljøet.

Les innlegget til Dyrenes rett her.