BirdLife Aust-Agder

En tur til Tromlingene under høsttrekket er aldri feil! Mudderstrender, strandenger og tangbelter er bare noe av det som lokker trekkfuglene ned for en rast, kanskje den siste før de legger ut over Skagerak på vei mot vinterkvarteret. Det hadde blåst godt dagene før, og det var fremdeles en god bris fra syd-vest, men heldigvis en varm en. Forholdene lå derfor godt til rette for både trekk og tur.

Leif Fage og Helge Venaas kunne frakte de seksten deltakerne over til en flott ny gjestebrygge som gjør det enda lettere å ta øya i bruk for både turister og fuglekikkere, og nå utenfor ferien hadde vi både brygge og øy nesten for oss selv. Etter en kort informasjon fra undertregnede la vi i vei langs den vanlige løypa på innsiden av øya mot vest. Det var meldt om godt med vadere på strendene der den siste tida, så kameraer og kikkerter var i beredskap.

På de første hundre meterne med gresslette, busker og trær var det overraskende stille; verken finker, meiser, piplerker eller andre av småfuglene vi pleier å møte var å finne. Var det vinden, tro? Linerla var den eneste av de små som etterhvert svinset foran oss i vannkanten. Vaderne var derimot heldigvis på plass da vi rundet pynten og så utover de langgrunne strendene. Blant rullesteinene i mudderet myldret det med sandlo. Myrsniper var det også rikelig av, og noen større måtte studeres nærmere i motlyset. En rødstilk. To gluttsniper. Tre polarsniper! Fuglene ble studert og kunnskap ble delt mens kameraene gikk varme. Etterhvert som gruppa beveget seg sakte bortover tok deler av flokkene til vingene og feide fram og tilbake over bukta - før de falt til ro igjen lenger borte. En ung polarsnipe var blant dem som ikke så ut til å la seg affisere av menneskeflokken som gikk sakte forbi. Den kunne knapt ha møtt folk før! Her var det virkelig mulighet til å studere den vakre, grå og hvite fjærdrakta!

I tanghaugene ved det smale rullesteinsbåndet som binder øyene sammen, var det rikelig av artene vi allerede hadde sett, og flere. Det glitret i stær, og mellom dem smøg snipene seg. Fire steinvendere ble notert sammen med en sandløper. En rød polarsnipe ble nummer fire av denne arten. Steinskvetten sto på vakt. Fiskemåkene og hettemåkene var borte for sesongen, men de andre var på plass på og rundt øya, sammen med fjorten gråhegrer som lettet med en gang de så oss.

Etter halvgått tur var kaffetørsten påtrengende, og det skulle smakt med ei skive. En hyggelig rast ved gravhaugen vest på øya, med utsikt over hele verden, gjorde derfor godt. Flere flokker med havsuler trakk mot vinden, en spurvehauk og en musvåk hadde vist seg på himmelen, men ellers var det lite å notere. Vi møtte selvfølgelig vaderne igjen på tilbaketuren, men at vi verken så eller hørte småfugler, var uvant. Å spasere over "savannene" fra Melkevollen og østover mot havet uten å engang skremme opp en eneste piplerke, er det sjelden man opplever! Tre blåmeiser ved brygga pyntet på lista slik at totalen begynte å nærme seg tretti-tallet. De fraværende småfuglene var likevel for ingenting å regne etter minneverdige møter med vadefuglflokkene på en fantastisk øy en vakker sensommerdag!