Internasjonalt:
Satellittsendere gir håp for skallet ibis
Skallet ibis finnes i dag som hekkefugl i vill tilstand bare i Marokko og Syria. Det er så få individer igjen at arten betraktes som kritisk truet av Verdens Naturvernunion (IUCN). Merking med satellittsendere er nå med på å gi nytt håp om å berge arten fra utryddelse.
Av Magne Myklebust
Publisert 28.07.2006
Skallet ibis Geronticus eremita var tidligere utbredt i Midt-Østen, det nordlige Afrika og i de europeiske Alpene. Fuglene var i historisk tid avholdt av de egyptiske faraoene, og fikk sin egen hieroglyf av egypterne. Tap av habitat, menneskelig forstyrrelse og etterstrebelse har imidlertid gjennom århundrer medført en kraftig bestandsnedgang for arten. I 1997 regnet man med at den ville bestanden kun fantes i Marokko, og at den var under 50 par!
For fire år siden ble det imidlertid oppdaget en liten forekomst av skallet ibis i Syria. Det var en aldri så liten sensasjon, siden man betraktet arten som utdødd i Midt-Østen. Det er kun syv voksne fugler og seks ungfugler som i dag utgjør restbestanden nær Palmyra i det sørvestlige Syria.
I Tyrkia finner man rundt 15 par ved Eufrats bredder i Birecik, men denne bestanden består i dag kun av utsatte fugler. I Tyrkia regner man 1989 som det året arten døde ut som vill fugl. I Marokko ble det talt opp 63 par i år 2000 og 70 par i 2002. Som et resultat av forvaltningstiltak fra BirdLife International og RSPB er det nå framgang å spore der. I 2004 fikk 98 par fram 110 flyvedyktige unger i Marokko. Tiltakene inkluderer bl.a. at lokalbefolkning ansettes som voktere for å redusere forstyrrelse, samt at fuglene får tilgang til rent vann ved klippene de hekker i. Bestanden er imidlertid fortsatt så liten at den betraktes som kritisk truet av Verdens Naturvernunion (IUCN).
Satellittsendere har nå blitt festet på tre av de syv gjenværende voksenfuglene i Syria. Forskere fra RSPB og BirdLife Internationals avdeling i Midt-Østen følger nå trioens trekk etter at de forlot hekkeområdene ved Palmyra i midten av juli. Som i Marokko har man valgt å involvere lokalbefolkningen i å overvåke de syriske fuglene på hekkeplassen. Både beduin-nomader og voktere fra myndighetene passer på at ingenting uheldig skjer med de tre fuglene som er utstyrt med satellittsendere. Målet med satellittsenderne er at man ønsker å avsløre vinterkvarteret, noe som vil øke muligheten for å finne forklaringen på hvorfor fuglene er så få i Syria i dag. Prosjektet har fått sterk støtte fra de syriske myndighetene og Syrian Society for the Conservation of Wildlife.
Paul Buckley er sjef for de globale nasjonsprosjektene til RSPB. Han sier at ”vi visste nesten ingenting om hvor disse fuglene trekker, men dersom vi nå kan følge dem på trekket til vinterkvarterene, har vi også muligheten til å finne ut hvorfor det er så få av dem igjen i Syria. Dette er det første steget til å berge arten i Syria.”
Hekkesesongen 2006 ga grunnlag for optimisme for artens framtid i Syria. Den beste hekkesesongen siden gjenoppdagelsen gjør at bestanden nå teller 13 individer. Det er viktig at de voksne individene beskyttes, siden disse vil lære ungfuglene når trekket starter og hvor trekket til vinterkvarterene skal gå.
Man forventer at fuglene flyr i én gruppe sørover til Saudi-Arabia og Yemen, muligens også så langt sør som Eritrea. Det vil imidlertid satellittsenderne gi svar på!
For fire år siden ble det imidlertid oppdaget en liten forekomst av skallet ibis i Syria. Det var en aldri så liten sensasjon, siden man betraktet arten som utdødd i Midt-Østen. Det er kun syv voksne fugler og seks ungfugler som i dag utgjør restbestanden nær Palmyra i det sørvestlige Syria.
I Tyrkia finner man rundt 15 par ved Eufrats bredder i Birecik, men denne bestanden består i dag kun av utsatte fugler. I Tyrkia regner man 1989 som det året arten døde ut som vill fugl. I Marokko ble det talt opp 63 par i år 2000 og 70 par i 2002. Som et resultat av forvaltningstiltak fra BirdLife International og RSPB er det nå framgang å spore der. I 2004 fikk 98 par fram 110 flyvedyktige unger i Marokko. Tiltakene inkluderer bl.a. at lokalbefolkning ansettes som voktere for å redusere forstyrrelse, samt at fuglene får tilgang til rent vann ved klippene de hekker i. Bestanden er imidlertid fortsatt så liten at den betraktes som kritisk truet av Verdens Naturvernunion (IUCN).
Satellittsendere har nå blitt festet på tre av de syv gjenværende voksenfuglene i Syria. Forskere fra RSPB og BirdLife Internationals avdeling i Midt-Østen følger nå trioens trekk etter at de forlot hekkeområdene ved Palmyra i midten av juli. Som i Marokko har man valgt å involvere lokalbefolkningen i å overvåke de syriske fuglene på hekkeplassen. Både beduin-nomader og voktere fra myndighetene passer på at ingenting uheldig skjer med de tre fuglene som er utstyrt med satellittsendere. Målet med satellittsenderne er at man ønsker å avsløre vinterkvarteret, noe som vil øke muligheten for å finne forklaringen på hvorfor fuglene er så få i Syria i dag. Prosjektet har fått sterk støtte fra de syriske myndighetene og Syrian Society for the Conservation of Wildlife.
Paul Buckley er sjef for de globale nasjonsprosjektene til RSPB. Han sier at ”vi visste nesten ingenting om hvor disse fuglene trekker, men dersom vi nå kan følge dem på trekket til vinterkvarterene, har vi også muligheten til å finne ut hvorfor det er så få av dem igjen i Syria. Dette er det første steget til å berge arten i Syria.”
Hekkesesongen 2006 ga grunnlag for optimisme for artens framtid i Syria. Den beste hekkesesongen siden gjenoppdagelsen gjør at bestanden nå teller 13 individer. Det er viktig at de voksne individene beskyttes, siden disse vil lære ungfuglene når trekket starter og hvor trekket til vinterkvarterene skal gå.
Man forventer at fuglene flyr i én gruppe sørover til Saudi-Arabia og Yemen, muligens også så langt sør som Eritrea. Det vil imidlertid satellittsenderne gi svar på!
