Prosjekter:

Slagugle ble funnet hekkende i Norge for første gang i 1886. I de påfølgende 115 årene, fram til 2000, ble det totalt registrert 16 norske hekkelokaliteter. Det var 14 fra Hedmark, én fra Nord-Trøndelag og én fra Nordland. I denne perioden var antall registrerte reirfunn aldri mer enn to pr. år, med unntak av 1981 da det ble registrert tre reir.

I løpet av 22 feltsesonger siden år 2000 har «Prosjekt slagugle» hengt opp 451 rugekasser, som til sammen har blitt kontrollert 5 425 ganger. Alle påviste slaguglehekkinger har blitt fulgt opp med ringmerking av hunner og unger samt innhenting av annen relevant informasjon ved reiret. Det omfattende materialet er nå analysert og publisert i en BirdLife Norge-rapport. I det følgende oppsummeres noe av resultatene, men vi anbefaler å lese den fyldige rapporten i sin helhet. Den gir et unikt innblikk i livet til en av våre sjeldneste hekkefugler.

Økende hekkebestand

I den svenske delen av studieområdet økte antall hekkefunn av slagugle for hvert smågnagerår fram til 2010. Etter det har det årlige antall hekkinger i nordlige Värmland variert mellom 32 og 39 i toppårene. I Hedmark var det bare en eldre etablert hekkeplass i bruk fram til 2005. Siden har antallet økt for nesten hver smågnagertopp: 3 i 2007, 9 i 2011, 14 i 2014, 14 i 2018 og 23 i 2022.

Kassenes plassering

Rugekasser omgitt av lange kantsoner mellom skog og myr ble foretrukket av slaguglene. Hvor store hogstflatene rundt kassene var, hadde ingen effekt på sannsynligheten for at ei kasse ble brukt, men sannsynligheten for at ei kasse ble brukt avtok med arealet av ungskog. De fleste kassene som ble tatt i bruk ble brukt gjentatte ganger, og da med flere hunner som avløste hverandre. De eldste territoriene (etablert før 2008) ble brukt i gjennomsnitt 8 ganger av 3-4 forskjellige hunner.

Andre brukere av rugekassene

Det er stor sett slagugle som hekker i rugekassene prosjektet har brukt, men fra tid til annen har andre arter også gjennomført hekkinger. Tårnfalk og laksand har vært de hyppigste kassebrukerne, men også kvinand, kattugle og perleugle har tatt dem i bruk. Lappugle hekket i slaguglekasse én gang, men fire ganger ble den funnet hekkende på kassetaket. 

Spredning og territorialitet

Rapporten viser at slaguglene er mer stedbundne enn de fleste andre norske hekkefugler. Uglenes forflytning fra fødeplass til første hekkeplass varierte fra 5,3 km til 129 km, med gjennomsnitt 40,0 km. Hunnenes forflytning mellom hekkingene var kort. 56 % av hunnene flyttet ikke i det hele tatt, og kun 14 % flyttet lengre enn 5 km. Den lengste forflytningen var 11,2 km.

Nærmeste avstand mellom reir var 2,1 km. Telemetristudier avslørte et hjemmeområde i hekketida på 7 km² for hanner og 5 km² for hunner. Det var ingen overlapping mellom hjemmeområdene for naboer, og slaguglene virker derfor å være strengt territorielle.

Leveområder og tilrettelegging

Slaguglene brukte kasser under 400 moh. hyppigere enn kasser over 400 moh. En forkjærlighet for lavere høydelag kan dermed være begrensende for slaguglenes utbredelse i Norge. Tilfredsstillende habitater for slagugle i Norge virker å være vanligst i sørøstlige deler av Hedmark, Akershus og Østfold, samt Lierne i Nord-Trøndelag.

Da grensepopulasjonen i Värmland ble styrket, og et fortettet tilbud av kunstige hekkeplasser var etablert i Hedmark, økte antall slaguglehekkinger i området betydelig. Slaguglene har også fått god drahjelp av tilbakekomsten av flere gode smågnagerår etter 2010. Det blir spennende å følge artens videre utvikling i framtiden.