BirdLife Nordland

Naturlig nok var alle langveisfarende gjester ivrige etter å se anda allerede på fredag, og til tross for at programmet hadde satt av tid klokka 18 til beskuelse av and, greide knapt en eneste av de besøkende å holde seg så lenge. Grupper på to-tre-fire suste av gårde for å se anda i privat regi før programmet startet – disiplin er vel ikke akkurat en definerende egenskap for fuglekikkere.

Anda var ekstremt samarbeidsvillig denne dagen, og holdt seg såpass nært land at den kunne plukkes ut i svartandflokken bare ved hjelp av håndkikkert. Den ble beskuet, filmet og fotografert etter alle kunstens regler, og allerede en time før det offisielle programmet startet var alle enige om at årets treff ville bli husket som særdeles vellykket.

Det skal sies at oppmøtet i naustet på Engasjyen klokken 18 var magert, da mer eller mindre alle allerede hadde sett anda. En stor del av de udisiplinerte langveisfarende valgte å bli igjen på campingplassen for å ta opp tråden med dypt savnede medsammensvorne. Ryktene sier at Rana lokallag endte opp med et restlager med kjeks som vil holde i massevis til alle høstsesongens medlemsmøter.

Neste morgen gikk turen til Ildgruben, der vår svartspett-guide Frank Bjørnmo hadde et hekkende par i veigrøfta rett ved huset. Spettene hadde funnet seg ei nokså tjukk bjerk, og hullet var lett synlig til tross for noe kvist og kvas midt i siktet for fotografene. Vi benket oss på et jorde et stykke unna, i håp om at svartspettforeldrene skulle komme med mat til de små. Etter ei god stund dukket det opp en svartspett som satt et øyeblikk på stammen under hullet mens kameraene smatret. Så smatt den inn. Og der ble den. Da vi kjørte derfra passerte vi spettehullet på nært hold, og nå var begge foreldre til stede og lykken komplett både for kjernefamilien i bjerka og for de fuglekikkende masser, mange hadde sett svartspett for aller første gang.

Forutseende vertskap hadde etablert foringsplasser for lavskrike på strategiske steder, dvs. midt i granskauen. Antagelig var disse foringsplassene mer besøkte vinterstid, og lavskrikene glimret med sitt fravær denne dagen. Vi lette litt rundt i terrenget, muligens hørte noen en duetrost, noen så tiur og noen hørte rødstrupe, men vi hadde langt å kjøre og kunne ikke vente på at lavskrikene skulle bli i linselus-humør.

Neste post på programmet var Glomådeltaet, med et pitstopp hjemme hos vår guide Asmund Ravnå. Vi beskuet hekkende tårnfalk i kasse før vi slo oss ned på tunet der lokallagsleder Per Ole tryllet fram et lekkert koldtbord fra en remapose i bagasjerommet og praten gikk unna like fort og lett som kaffen. I Glomådeltaet var det mye småfuggel å høre, blant annet syngende gulsanger og gråfluesnapper, gjøk på ganske nært hold, gluttsniper og traner.

Årsmøtet gikk noe tregere enn beregnet. Forsinkelsene førte til at foredraget med Benny Sætermo ble skuffende kort, og han fikk bare demonstrert noen få av metodene han bruker i jobben som naturformidler. Blant annet ble det sendt en stein rundt i lokalet, og i etterkant ble det avslørt at den var full av gull.

Kveldens quiz bestod av en billedserie som ble gjennomgått i et forrykende tempo. En drøy halvpart av bildene ville neppe blitt godkjent som dokumentasjon selv av den mest velvillige sjeldenhetskomite. Allerede på første bilde varierte forslagene mellom skarv, teist og diverse andefugler, men den glisende fotografen insisterte på at bildet viste en dvergdykker. Det er vel unødig å nevne at det var stor spredning i feltet da poengene ble talt opp.

Utpå kvelden ble det lansert et forslag om å besøke en spillplass for dobbeltbekkasin på "skjult lokalitet" et godt stykke unna. Fem-seks stykker fra tre-fire ulike lokallag var klare, og det viste seg til alt overmål at vi hadde nok sjåfører til at forslaget lot seg gjennomføre. Tre eller fire spillende bekkasiner ble sett/hørt, og alle var enige om at det hadde vært en fin dag og ikke minst natt.

Man kan ikke beskylde lederen av Rana lokallag for å være diktatorisk anlagt, og tidspunkt for ekskursjon søndag morgen var dermed formidlet på en såpass diskret måte at de færreste hadde fått det med seg. Imidlertid gikk avgangen for seg i forbausende samlet flokk, og snart var vi på vei mot nok en lovende lavskrike-lokalitet et stykke nord for Røssvoll. Heller ikke denne viste seg å være plagsomt full av lavskriker, men storfugl fikk de fleste med seg, og trekryper ble sett/hørt av flere. Herfra gikk forsamlingen gradvis i oppløsning, da de fleste hadde lang vei hjem og tankene fulle av spennende fugler som kunne holde seg på lokaliteter langs hjemveien.

En drøy time etter at forsamlingen hadde tatt farvel gikk det ut melding om at en toppdykker befant seg på Engasjyen, samme lokalitet som der amerikasvartanda ble oppdaget ei drøy uke tidligere.

Oppdaterte årsmøtepapirer er publiserte.