BirdLife Hedmark

Noen hadde stiftet bekjentskap med ugla i andre sammenhenger tidligere, mens for flertallet av de fremmøtte ville dette bli et nytt bekjentskap.

Været var på vår side og til tross for at det var sen ettermiddag eller tidlig kveld var lysforholdene bra i den fine kveldssola. På vegen innover Åstadalen registrerte vi på bjørkas utvikling at det sakte men sikkert dro seg oppover i høyden.

Første forsøk

Den første hekkeplassen vi besøkt var uglas tilstedeværelse noe usikker og her var det også mistenkelig stille. En høy og rank furu hadde fristet svartspetten til å lage reirhull et tidligere år, men i år var haukugla observert her og tatt hulrommet i bruk. Den var sist sett i reiråpningen, men også den gang hadde det vært bare en ugle å se. Nå ble det ingen. Litt forvirring i forsamlingen, var vi for mange, for sent ute eller hadde måren forskynt seg? Men i dette fantastiske smågnageråret var det flere muligheter i samme område. Her skulle mulighetene være bedre.

Andre forsøk

Ganske riktig, vi var nesten ikke før ute av bilene, før de første varselskrikene fra haukugla ble hørt. Her skulle det bli suksess. I begynnelsen var ikke ugla lett å få øye på tiltross for de skarpe lydene, men da den først var lokalisert fikk alle i tur og orden øye på den. Den kastet seg på vingene, men bare for en kort flytur og ny observasjonspost på denne rare ”buskapen” som hadde dukket opp i dens nærområde. Ropene lokket også til seg hannen som ankom og poserte på haukuglevis i toppen av noen tørre trær.

Nå var det bare å nyte synet av disse flotte fjærbyltene med det vaktsomme oppsynet og de lysende gule øynene. Fotoapparater klikket, kikkerter og teleskoper fokuserte. Ugla festet seg på netthinnen til de forventningsfulle

Vi avsluttet den flotte kvelden med en kaffekopp og litt småprat om kveldens opplevelse.

Takk til Roar og Steinar som så velvillig la til rette for kveldens opplevelser.