BirdLife Hedmark

Basert på takseringer fra 1970-tallet har det tidligere blitt anslått en bestand på minst 1000 par lappmeis i Sør-Norge, hvorav en stor del i Hedmark (Bengtson & Sonerud 1991). Takseringer i 2011-12 tydet på en kraftig nedgang, og det var kanskje bare 50-150 par igjen i Sør-Norge (Andreassen 2013, Dale & Andreassen 2016). De siste årene har det blitt rapportert svært få lappmeiser på artsobservasjoner.no, og bestanden er derfor trolig fortsatt i rask tilbakegang. Her gir vi en oversikt over bestandsutviklingen i ulike deler av Hedmark.

Tidligere forekomst

Takseringer i Folldal på 1970-tallet viste at lappmeis var en karakteristisk art i tørr og åpen lavfuruskog, og forekom i tettheter på 1-2 par per km² (Haftorn 1973, Sonerud 1982). Bengtson og Sonerud (1991) anslo at det fantes omkring 1.000 km² med egnet biotop i høyereliggende områder særlig nord i Hedmark, men også noe i tilstøtende områder i Sør-Trøndelag og Oppland. Dette var grunnlaget for å anslå en bestand på minst 1.000 par i Sør-Norge. I eldre tid har lappmeisen trolig hatt enda videre utbredelse og større bestand i Sør-Norge, bl.a. fordi den var en vanlig art i tørre furuskoger i østlige deler av Jotunheimen (f.eks. Sikkilsdalen og Hindseter) i siste halvdel av 1800-tallet. Bengtson og Sonerud (1991) pekte på tre viktige områder med regelmessig hekkeforekomst av lappmeis på 1970- og 80-tallet: 1) Folldal, inkludert såvidt over grensen til Oppland ved Hjerkinnholen og ved Atnsjøen, 2) Sølendalen og Spekedalen i Rendalen, og 3) omkring Femunden, særlig på østsiden fra helt i sør via Gutulisjøen, Elgå, Femundsmarka nasjonalpark og nordover til Hådalen og Feragen i Sør-Trøndelag. Senere har det blitt kjent at det også var forekomst av lappmeis i Finnbudalen og Aumdalen i Alvdal på denne tiden.

Undersøkelsene i 2011-12

Ellens masteroppgave (Dale & Andreassen 2011, Andreassen 2013, Dale & Andreassen 2016) tok for seg lappmeisens nåværende forekomst og hvilke endringer som har skjedd siden 1970- og 80-tallet. Vi la ut takseringslinjer på tilsammen 314 km i 54 områder, inkludert nesten alle områder hvor det har vært tidligere forekomst av lappmeis. Vi observerte bare fire individer av lappmeis, selv om det var rikelig med andre meiser (465 granmeis, 166 kjøttmeis, 93 toppmeis). Lappmeisene vi observerte var i Folldal samt i og tett ved Femundsmarka nasjonalpark. Vi beregnet en tetthet av lappmeis på bare 0,05-0,15 par per km², noe som skulle tilsi en bestand på 50-150 par hvis man regner 1000 km² egnet biotop. I masteroppgaven gikk vi også gjennom alle rapporterte funn av lappmeis i Sør-Norge, basert på artsobservasjoner.no og direkte informasjon fra en rekke personer. Her legger vi også til det som er rapportert på artsobservasjoner.no etter at arbeidet med masteroppgaven var over (2012) for å gi en oppdatert oversikt over bestanden i Hedmark og Sør-Norge.

Folldal

Tettheten av lappmeis i Folldal er mye lavere nå enn da Haftorn og Sonerud gjorde takseringer på 1970-tallet. Haftorn (1973) fant 4 par på 3 km² ved Borkhus nordvest i Folldal, mens Sonerud (1982) fant 4 par på 2 km² på Åsen ved Stadsbuøyi sør i kommunen, og flere par ved en taksering fra Stadsbuøyi til Grimsmoen. Sonerud (1982) anslo dermed en generell tetthet på 1-2 par per km² i Folldal, og med ca. 250 km² egnet biotop skulle det tilsi 250-500 par. I 2011-12 takserte vi 57,5 km i Folldal-området og fant lappmeis to steder, noe som tilsier en tetthet på ca. 0,1-0,2 par per km². I løpet av de siste ti årene foreligger det tilsammen 12 funn av lappmeis i Folldal (inkludert funnene vi gjorde). Funnene har ganske god spredning fra Atnsjøen i sør til omkring Borkhus i nordvest, med flest funn på Grimsmoen i nordøst. Bestanden nå er kanskje på noen titalls par.

Alvdal

Odd Reidar Fremming observerte lappmeis flere steder i Finnbudalen i 1968, 1970 og 1992. Senere er det rapportert hekkinger på Valleråkjølen og i Aumdalen mellom 2007 og 2012. Lappmeis ble ikke observert i Finnbudalen under våre undersøkelser. Valleråkjølen og Aumdalen er besøkt en rekke ganger i årene etter 2012, men ingen har rapportert lappmeis der de siste årene. Bestanden i Alvdal kan dermed være utdødd.

Rendalen

Kjerneområdet for lappmeis i Rendalen har vært Sølendalen, fra Fiskevollen i sør til Spekedalen i nord. Etter 1997 foreligger bare fire funn (tre i 2006-07 og ett i 2012; fra Fiskevollen og Arasjøen). Sølensjøen og Sølendalen har vært besøkt en rekke ganger i årene etter 2012, og mangelen på ferske observasjoner av lappmeis tyder på at arten kan være utdødd i dette området også.

Engerdal

Tidligere hadde lappmeis en vid utbredelse i Engerdal kommune fra Femundsenden i sør og nordover særlig på østsiden av Femunden (f.eks. Gutulisjøen, Elgå, Femundsmarka nasjonalpark), men også noen få steder på vestsiden av Femunden. Mange av de sørligste stedene hadde en rekke funn fram til slutten av 1990-tallet og først på 2000-tallet. De siste ti årene er det totalt 11 funn i Engerdal, hvorav 9 er i Femundsmarka nasjonalpark på grensen til Sør-Trøndelag (langs Røavassdraget, bl.a. Øvre og Nedre Roasten). De to øvrige funnene de siste ti årene er fra Veslbuvika sørvest av Femunden i 2008 og nær Elgå i 2013. De sørlige områdene har vært undersøkt av en rekke personer de siste årene, så kun to funn betyr nok at arten på det nærmeste er borte her. Dette innebærer at utbredelsen i Engerdal har skrumpet kraftig i løpet av de siste 20 år, og gjenværende bestand er neppe mer enn noen titalls par. Over i Sør-Trøndelag er situasjonen lignende, forekomstene i Hådalen og Feragen ser ut til å være borte, og utbredelsen er nå begrenset til områdene ved Femunden, særlig i nasjonalparken og tilstøtende områder. Det foreligger 33 funn de siste ti årene, men bestanden er kanskje bare noen titalls par her også.

Konklusjon

Det ser ut til at lappmeisen har blitt borte fra Alvdal, Rendalen og store deler av Engerdal kommune. Gjenværende bestander i Hedmark finnes i Folldal og helt nordøst i Engerdal (Femundsmarka nasjonalpark). Bestanden er neppe mer enn 50 par, kanskje mer realistisk bare 20-30 par, og det er mulig at hele den sørnorske bestanden er på bare 50 par. Dette er mindre enn vår vurdering etter feltarbeidet i 2011-12, og tyder på at bestandsnedgangen fortsetter. Det er derfor grunn til å frykte at lappmeisen kan forsvinne som hekkefugl fra hele Sør-Norge. Årsakene til tilbakegangen kan være varmere klima som er ugunstig for lappmeis, hogst av eldre skog som er beste biotop for arten, eller konkurranse med andre meisearter (Andreassen 2013, Dale & Andreassen 2016). Områdene som tidligere ble brukt av lappmeis har større antall granmeis nå, og kjøttmeis har etablert seg i mange områder hvor den ikke fantes før. Derfor tror vi at nedgangen mest sannsynlig har sammenheng med økt konkurranse fra de andre meiseartene. Vinterforing kan være en grunn til at kjøttmeisen har ekspandert (Orell 1989), og lappmeisens tilbakegang kan være et eksempel på uønskete bivirkninger av en tilsynelatende naturvennlig aktivitet som mating av fugler (Robb mfl. 2008).

Litteratur

Andreassen, E. T. 2013. Lappmeisens (Parus cinctus) status i Sør-Norge - en studie av bestandsutviklingen de siste 30 årene og mulige årsaker til den. Masteroppgave, Institutt for naturforvaltning, Universitetet for miljø- og biovitenskap.

Bengtson, R. & Sonerud, G. A. 1991. Lappmeisas forekomst i Norge. Fauna 44: 194–204.

Dale, S. & Andreassen, E. T. 2011. På leting etter lappmeis. Kornkråka 41: 133-135.

Dale, S. & Andreassen, E. T. 2016. Population decline of the Siberian tit Poecile cinctus in southern Norway and an assessment of possible causes. Ornis Fennica 93: 77-87.

Haftorn, S. 1973. Lappmeisa Parus cinctus i hekketiden. Sterna 12: 91–155.

Orell, M. 1989. Population fluctuations and survival of great tits Parus major dependent on food supplied by man in winter. Ibis 131: 112–127.

Robb, G. N., McDonald, R. A., Chamberlain, D. E. & Bearhop, S. 2008. Food for thought: supplementary feeding as a driver of ecological change in avian populations. Frontiers in Ecology and the Environment 6: 476–484.

Sonerud, G. A. 1982. Fugl og pattedyr i Grimsas nedbør-felt. Rapport, Kontaktutvalget for vassdragsreguleringer, Universitetet i Oslo.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Kornkråka 1-2018. Riktig referanse er: Dale, S. & Andreassen, E. T. 2018. Lappmeisen forsvinner fra Hedmark. Kornkråka 48: 30-33.