BirdLife Hedmark

Inntil sommeren 2011, da jeg var «heldig» å fikk oppleve den nesten unormalt store smågnagerbestanden her på Østlandet, var Perleugla den eneste ugla jeg hadde opplevd på nært hold. Ugler var noe jeg forbandt med skogens nattemørke, og at det skulle vær mulig å se ugle ved høylys dag var noe jeg bare hadde opplevd i midnatts sol på Finnmarksvidda, da vi kom for nærme et hekkende Haukuglepar. At sommeren 2011 skulle by på fantastiske ugleopplevelser kunne jeg ikke tenke meg, mens snøen lå meterdyp på nyåret, men det tegnet seg allerede på ettervinteren. Sjelden har jeg sett så mye spor etter rev som hadde gravd i snøen etter mus, og da barflekkene ble større enn snødekket dukket det opp muse ganger i lyng og gras over hele marka. For første gang fikk jeg oppleve Slaguglas «bjeffing» i nattemørket før tiuren og orrfuglene startet morgenspillet på et par leiker i Risergsmarka. Perleugla hadde jeg hørt fra flere kanter i de kalde marsnettene fra trappa hjemme, uten at jeg tenkte særlig mye over dette, men det var tydelig at det var mye «ugler i mosen». Det var nok helst skogsfuglens kyllingproduksjon jeg hadde i tankene da jeg ruslet skoglangs og nærmest «sparket» i skogslemen og mus utover våren. Først da det begynte å komme rykter om observasjoner av Lappugle i Hedmark, begynte jeg å kaste et blikk mot tretoppene. Likevel var det først langt utpå høsten, etter at tyttebæra var plukket at jeg skulle få et skimt av Lappugle, og da endatil i egen skog langt øst i Risberget.

Men det er en annen av de halvstore uglene våre jeg virkelig fikk oppleve i mangfold denne sommeren. En god venn trengte litt hjelp med noe forfallende på et hytteprosjekt, og han overrasket meg med et hekkende Haukuglepar 50 meter fra hytteveggen, og minnekortet i det nyinnkjøpte Pentax kameraet ble fylt med bilder av disse vakre fuglene i den lyse forsommerkvelden. Dermed var det gjort, og det ble mange turer med blikket hevet mot furutopper og tørrkrakar på hugstflatene i Risbergsmarka utover sommeren. At jeg dessuten fikk med meg både Perleugler som myser ut av reirhull, og svevende Jordugle, ble som en bonus å regne, for ikke mindre enn tre Haukugle lokaliteter med yngling fant jeg før høsten kom, bare i Risbergsmarka. På et lite område lengst nord i Risbergsmarka, var det både Haukugle, Jordugle og Tårnfalk som delte jaktområde, men det var «mat» nok til alle. Det er klart spenningen var stor utover våren året etter, men det viste seg snart at smågnagerbestanden hadde kollapset fullstendig, og 2012 ble et katastrofe år både for skogsfugl kyllingen og uglene.

Først langt ut i november, etter at den første snøen hadde falt, dukket det igjen opp enkeltindivider av Haukeugle. Mange av disse var nok bare «innom» Risberget på vei til andre jaktmarker, men det skulle vise seg at noen ble værende gjennom en relativt kald og snøfattig vinter, og de har gitt meg noen hyggelige stunder med kamera og «langtele». En av disse ser ut til å ha slått seg til ikke langt unna bruket hjemme, og jeg begynte å håpe på å få høre Haukuglas sang. Jeg måtte søke hjelp hos ekspertisen for å finne lydopptak på nettet, og etter tips fra uglemannen og skogsfugl kjenneren Roar Solheim, begynte jeg å lytte mot solnedgangen etter denne fasinerende sangen. Lydopptaket jeg fant på nettet indikerte ingen ting om sangens styrke og intensitet, så det ble noen bomturer før jeg endelig fikk hør denne lavmælte, bølgende sangen i det dagen gikk over i natt og solnedgangen farget vesthimmelen rød. Selvfølgelig er en ny ugle kasse på plass i gruppekanten, så nå er det bare å vente i håpet om en etablering, med mulig hekking denne sommeren …….