Fuglekunnskap:

Utover å være en ny art for landet er det også første funn av en art fra den omfattende tyrann-fluesnapper-slekten. I denne slekten utgjør empid-familien (Empidonax) 15 utseendemessig til dels meget like arter. Empidene har sin hekkeutbredelse i Nord- og Mellom-Amerika, hvorav fem arter hekker langt nok mot nord og øst til at de antas å være potensielle vagranter på vår side av Atlanterhavet. Disse fem artene er gulbukempid, østempid, vierempid, oreempid og småempid. Inklusiv fuglen fra Kvitsøy er tre av disse artene sett til sammen syv ganger i Europa:

• Østempid Selfoss, Árnessýsla, Island 4. nov. 1967 (f. død)
• Småempid Stokkseyri, Island 6. okt. 2003
• Oreempid Seljaland, Eyjafjöll, Island 10. okt. 2003
• Oreempid Nanjizal, Cornwall, Storbritannia 8.-9. okt. 2008
• Oreempid Blakeney Point, Norfolk, Storbritannia 25.-27. sept. 2010
• Østempid Dungeness, Kent, Storbritannia 22. sept. 2015
• Oreempid Kvitsøy, Rogaland, Norge 21. sept. 2016

Dette funnmønsteret er litt spesielt siden alle funnene, med unntak den første østempiden, er gjort innenfor de siste 13 årene. Mange av de andre amerikanske spurvefuglartene som er påtruffet i Europa hadde en forholdsmessig sterk forekomst også på 1980- og 90-tallet. Den geografiske spredningen er også interessant, med to funn er fra den engelske sør- og østkysten, mens for eksempel Irland og Azorene helt mangler funn av empider. Det kan også være verdt å merke seg, igjen med unntak av den første østempiden, den relativt kompakte funnperioden som kun strekker seg over drøyt to uker i månedsskiftet september/oktober.

Fuglen på Kvitsøy 21. september ble oppdaget like etter kl. 14. I løpet av ettermiddagen bragte de tre påfølgende fergeanløpene med seg i overkant av 30 kryssere som alle fikk sett fuglen som var stabil i den samme treklyngen ved Vintrahavn øst på øya. Ettersom de fem aktuelle artene er meget like utseendemessig, og fuglen var taus, kunne kun gulbukempid og småempid utelukkes i første omgang. Etter litteraturstudier samme ettermiddag ble også østempid ekskludert, hovedsakelig på grunn av kort håndsvingfjærprojeksjon. De to gjenværende artene er ekstremt like og tause individer kan knapt skilles i felt. Den problemstillingen løste seg imidlertid da Bjørn Mo lykkes med å fange fuglen like etter kl. 19. Etter at biometriske mål og bilder i hånd var tatt ble fuglen sluppet fri igjen like før solnedgang. Tre små kroppsfjær som falt av under håndteringen ble også samlet inn for DNA-analyse. Dette var det siste som ble sett av fuglen, neste dag ble den ettersøkt, men dessverre uten hell.

På bakgrunn av vinge-, nebb- og stjertmål, og med støtte i draktkarakterer, kunne fuglen dagen etter med stor grad av sikkerhet bestemmes til oreempid. En ganske tydelig vekststripe på tvers av stjerten viste at det var en årsunge. Siden alle de biometriske målene lå i øvre ende av skalaen ble den også mistenkt å være en hann. Det siste ble senere bekreftet av DNA-analysen. Det endelige resultatet fra DNA-sekvenseringen ble klart kun ti dager senere og bekreftet mistanken om at det var en oreempid.

Oreempid er en ganske tallrik hekkeart i skogene i Canada og det nordøstlige USA. Arten hekker i et bredt bånd fra Alaska i vest til Newfoundland i øst og sør til Appalachene. Størstedelen av populasjonen tilbringer vinteren i Sør-Amerika fra Colombia i nord til Bolivia i sør. At det er nettopp oreempid som er påtruffet flest ganger i Europa henger trolig sammen med at det er denne arten som hekker lengst mot nord og øst.