Kommentarer til «Velkommen til NOFs fagseminar på Vega!»
NOFs fagseminar 2008 følger tråden fra sjøfuglseminaret i 2006. Sjøfugl står i fokus når vi ønsker å samle NOFere, forskere og naturforvaltere på øya Vega i Nordland 2.-4. mai 2008. Forvaltningen av ærfugl i egg- og dunvær er det naturlig å se nærmere på når vi samles i dette øyparadiset!
Kommentarer
Enig.
Enig med Dahl i at det er forbausende. Fokuser heller på matmangel, forurensning, forstyrelser av andre årsaker. Havørna er jo en naturlig predator. NOF har jo hatt suksess i protestene mot skadedyrforskriften. Politikerne hører på oss. Hva med en like bra kampanje for fuglefjellene?
Rune Hallbjørn Jensen (27.02.2008)
Hvorfor det?
Det som er forbausende er vel snarere motviljen dere viser mot temaet. Samspillet mellom predatorer og byttedyr har alltid vært et interessant tema i økologien. Hvorfor skulle det ikke fortsatt være det selv om predatoren er en stor karismatisk rovfugl vi liker godt, og som har vært sterkt truet? NOF bør absolutt bidra til å spre kunnskap på bred basis, uavhengig av de sterke følelsene fuglevenner måtte ha for den ene eller andre arten.
Knut-Sverre Horn (03.03.2008)
Slutt på strutsepolitikk.
Positivt at NOF endelig er villige til å diskutere dette problemet.
Knut Olsen (04.03.2008)
Havørn som predator
Det er klart at søkelys på havørn og predasjon i en tabloid setting kan være betenkelig, da det er kjent at havørna i noens øyne fortsatt er "roten til alt vondt", og dette er noe vi ikke vil bygge opp under.
Uten at jeg vet så mye om det, mener jeg å tro at blant annet krykkja er utsatt for havørnas predasjon og forstyrrelse under hekketiden. Såvidt jeg har skjønt det blir krykkja ekstra sårbar når koloniene tynnes ut, slik at forsvaret i koloniene blir dårligere. Og situasjonen med mindre fugl i fuglefjellene er jo et utvikling vi kjenner til.
Med andre ord er bildet sammensatt, og havørna kan sikkert i en periode være en bidragsyter til å forsterke en negativ trend hos mange (hekke)fugler, det være krykkje eller ærfugl. Men i det lange løp taper også havørna på dette, da det blir mindra byttedyr og åtsler.
Det viktigste er selvsagt å se på de grunnleggende faktorene til at sjøfuglbestandene går ned, og dermed også at havørna blir et "negativt" innslag. Kan det også tenkes at også andre faktorer spiller inn, som mangel på næring på andre fronter for ørna?
Regner med at dette blir tatt opp på en verdig måte på seminaret av fagfolk, der hele bildet kommer frem. Et interessant tema er det selvsagt, dersom bredden vises. Er helt enig med Espen Lie Dahl i at fokuset må være på fuglefjellenes egentlige utfordringer, det være overfiske, drivhuseffekt eller oljeforurensning.
mvh
Martin Eggen
Martin Eggen (18.03.2008)
Havørn vs krykkje
Det er vel ingen (seriøse) som hevder at havørna er den eneste årsaken til at krykkja og lomvien er på vei ut. Ikke engang at dette er hovedårsaken.
Saken er at summen av de negative påvirkningen blir for mye til at krykkje og lomvi klarer å opprettholde bestandene. Økosystemet er i ubalanse. Det blir jo helt feil å fortsette å skyve havørnproblematikken under teppet, alle faktorer må frem i lyset dersom vi skal bevare lomvi og krykkje som hekkefugler på fastlandet. Jeg er glad for at dette endelig skjer.
Oppfordrer alle som ikke allerede har gjort det til å sette seg ned ved en krykkjekoloni (i et område med mye havørn) en dag i sommer, observere hva som skjer og gjøre seg opp en mening basert på egne observasjoner.
Til slutt noen spørsmål som jeg håper at vil bli drøftet.
- Hvorfor er det kun på Hornøya at det fortsatt er en stor og sunn lomvikoloni som hekker åpent? Har den store trafikken av folk her noen innvirkning?
- Lomvi som hekker i skjul har en annen bestandstrend enn åpent hekkende lomvi. Hvorfor?
- I f.eks. Syltefjordsstauran er det fortsatt tett krykkjebestand i de lavt beliggende staurene og sprekkene, mens de store, høyereliggende fjellveggene er tømt. Hva kan forklare dette?
- Hvorfor har krykkjene som hekker på sjøhusene på Røst bedre hekkesuksess enn de på Vedøy?
Kan en avskrive dette som tilfeldigheter, eller bør en forske mer på disse punktene?
Andre spørsmål:
- Er det mulig å gjøre forsøk der en holder havørna borte fra et fuglefjell? Er dette i det hele tatt mulig?
- Ønsker NOF at "naturen går sin gang" for enhver pris, eller er vi åpne for inngripen i økosystemer som er ute av balanse for å bevare en truet art? Kan her henvise til bl.a. Belgia (og en rekke andre land på kontinentet), der det er gjort denne type tiltak for å bevare mer truede arter. (Stormåker vs. terner)
Det siste er et viktig prinsippielt spørsmål. Her i Vest-Agder kan vi trekke en parallell til denne saken, men med svartbak som predator på sildemåke og fiskemåke. Disse artene har alltid levd side om side, men de siste årene har det skjedd urovekkende ting i enkelte kolonier.
Knut Olsen (18.03.2008)
I år er det 40 år siden havørna ble freda i Norge. Gjennom systematisk oppfølging bl.annet fra det norske havørn prosjektet har havørna opplevd en positiv bestandsutvikling, både i størrelse og i utbredelse. Arten er nå i ferd med å reetablere seg i områder hvor den har vært fraværende i mange ti-år.
Arten står oppført på den internasjonale rødlista, den er en norsk ansvarsart og vi eksporterer for tida havørn for reetablering til både Irland og Skottland. Jeg ser ikke helt hvor Knut Olsen vil, men jeg håper han er enig i at dette først og fremst er ei solskinnshistorie fra norsk naturforvaltning og at det er viktig at vi er veldig beviste på ansvaret vi har overfor arten her i Norge.
Hvorfor skyve ansvaret for problemene i fuglefjellet over på havørna all den tid de ultimate årsakene til problemene ligger helt andre steder.
Hvorfor er det egentlig slik at lomvi og krykkje lar seg stresse? Hvorfor ser man akkurat den sammen trenden for de samme artene i områder hvor havørna er langt mindre tallrik eller sågar fraværende?
Espen Lie Dahl
Espen Lie Dahl (19.03.2008)
Til Espen
Sitat "Hvorfor skyve ansvaret for problemene i fuglefjellet over på havørna all den tid de ultimate årsakene til problemene ligger helt andre steder."
Det er vel ingen som gjør dette.
Sitat "Hvorfor ser man akkurat den sammen trenden for de samme artene i områder hvor havørna er langt mindre tallrik eller sågar fraværende?"
Hvilke områder er det du snakker om her? Her må tallene på bordet. Slik at en kan vurdere trendene i forskjellige områder opp mot det komplette trusselbildet i de enkelte områdene.
Det som blir helt feil er når folk "går i taket" bare en nevner muligheten for at havørna kan ha potensiale til å forsterke en negativ utvikling. Hvorfor er det så farlig å diskutere dette og få fakta på bordet?? Skal fortsette den linja som NOF har lagt seg på, nemlig å stikke hodet i sanden og nekte å i det hele tatt ville diskutere saken.
Jeg har selv ikke vitenskapelig grunnlag for å hevde at havørna har påvirket bestandsutviklingen overhodet, men vi må jo i det minste være åpne nok til å ville diskutere temaet på et seminar.
Knut Olsen (19.03.2008)
I Vikna kommune i Nord-Trøndelag er krykkjebestanden blitt så stor at det har blitt en pest og en plage. Særlig i Rørvik er krykkjene brysomme i bybildet. I Ytre Namdal er det ingen mangel på havørn, men det er nok heller nærheten til mennesker som gjør at ørna ikke er noe problem i krykkjekoloniene.
Kåre Leithe. (22.03.2008)
Havørn og sjøfugl på NOFs fagseminar
Det er naturleg at det vert stilt spørsmål ved om problemstillinga havørn/fuglefjell er rett prioritering av tema ved eit tettpakka fagseminar rundt sjøfuglproblematikk, arrangert av NOF. Årsaka er enkelt nok at seminaret skal vere på Vega og at dei som arbeider med å bygge opp att og ta vare på tradisjonen med dunværsdrift lokalt i Vegaøyane har tatt opp og ynskjer å få belyst havørna si rolle i forhold til sjøfugl/kystfuglfaunaen. Og temaet skal bli belyst frå fleire vinklar. Vi har etter kvart rundt 35 års overvaking både av sjøfuglbestandar og av havørn i Norge og i tillegg eit breidt samarbeid på temaet internasjonalt.
For oss som har arbeidd samanhengande med sjøfugl og fuglefjell sidan slutten av 1950-talet, og med havørn sidan først på 1970-talet, stussar vi i møtet med synspunkta til Knut Olsen, og ei viss grad frå andre. Vi trudde det for lenge sidan var konkludert med at den fundamentale styringa på det som skjer i sjøfuglbestandane er næringstilgangen, og at øvrige faktorar som ver og vind, forstyrringar, miljøgifter og predatorar framstår som små justeringar i høve til dette. Då vi starta systematiske overvakingsprosjekt på sjøfugl på 1970-talet, var egg- og ungepredasjon eller vaksenfuglpredasjon eit tema. Det vart tidleg fasa ut som underordna. Ved same tidspunkt starta omfattande studier av havørn, også med havørna si rolle som predator. Vi stilte ikkje spørsmålsteikn ved det, men fokuserte meir på omfang og verknad. Vi vart nøydde til å konkludere med at havørna ikkje er den aktive predatoren som vi trudde før, men er i næringsgrunnlag mykje meir å rekne som "sjøfugl", med fisk som 80-90% av føda i ei eller anna form for dei aller fleste havørner. Sidan 1958 har eg hatt høve til nettopp det Knut Olsen oppfordrar Espen Lie Dahl og andre til å gjere, setje seg ned ved eit fuglefjell (Runde) og verkeleg sjå kva som skjer og stille med opent sinn. Eg trur dei fleste vil bli forbausa om dei gir seg seg denne tida til å sjå kva havørna gjer. Og i Knut Olsen si framstilling kjenner eg meg ikkje att i det eg har vore med på i høve til sjøfuglproblem, og i tillegg når det gjeld havørn, både gjenom prosjekt og feltaktivitet, og som leiar i foreninga i to periodar tidlegare og i dag. Det er bra med friske meiningar og nødvendig å ta debattane når tema dukkar opp, men det vil alltid vere ein ubestrideleg fordel å orientere seg i fakta og kva som har skjedd tidlegare. Der syns eg å sjå eit betydeleg forbetringspotensiale. Og kvifor dra konklusjonane før ein har vore gjennom den debatten og det engasjementet ein sjølv etterlyser?
Alv Ottar Folkestad (22.03.2008)
Vegaøyane der sel, oter og havørn en en pest og plage
Otertanker
Som oter på Vegaøyane har jeg i hele vinter ligget i noe som menneskene kaller ærfuglhus, i mangel på et bedre sted å sove ut på, etter en strevsom dag. Nu er våren kommet og uroen er begynt igjen, den gode og stille liggeplassen har jeg måtte forlate siden den skal huse disse skvadrede ærfuglene. Jeg husket at jeg i fjor jaget flere av dem ut før jeg fikk lagt meg til ro, ja, faktisk tok jeg livet av en også, men den smakte ikke godt. Jeg synest sannelig ærfuglene kunne hekke spredd utover der det passet seg i naturen. Vel, disse menneskene som sanker ærfuglegg og skal ha en kostbar dundyne setter ikke pris på å renske strådun, lagt bedre å bruke tørket tang det vet jeg jo.
Så var det disse grå og stormåsene som aldri lar meg få være i fred når jeg spiser på en rognkall, hadde nu min venn havørna tatt flere av dem har det vært langt roligere her ute, og alle disse ærfuglhannene de er jo nu til ingen nytte. Jeg har ikke sett min venn havørna tatt en eneste en, bare disse spraglete dumme hofuglene, men de klarer jo ikke å passe ungene sine heller, selv med mange barnepiker til hjelp. Heldigvis har menneskene sluttet med otejen, men jeg så og hørte nylig en av disse farlige beboerne som var ute å skaut,var det bare en stormåse eller en emår? Ja, her blir vist aldri fred selv for en gammel oter, jeg har jo sett hvordan de stakkars selene blir jaktet på, ja, her er ikke mye fred nu fortida, kansje må jeg svømme over til fastlandet der det ikke er et såkalt naturreservat.
Harald Misund harald.albic@gmail. com (13.04.2008)
Forbausende nok velger man på fagseminaret å fokusere bl.a. på havørna sin predasjon og forstyrrelse i fuglefjell. Hvorfor ikke rette fokus mot fuglefjellenes egentlige utfordringer?
Espen Lie Dahl (27.02.2008)
Ny kommentarSvar på denne