Hubro - Årets fugl 2008

Hubroen har blitt sett på som villmarkens fugl fremfor noen annen. Vi forbinder den ofte med uveisomme daler og dype skoger. Fortsatt finnes hubroen på slike plasser, men i våre dager er det like gjerne i kulturlandskapet, nær bebyggelse, eller langs kysten at den hekker. Fram til midten av forrige århundre var den var en av de aller mest etterstrebede fugleartene i den norske faunaen. Dens store røde øyne og fjærhorn ga den ord på seg om å være fanden i fugleskikkelse! Etterstrebelsen var så omfattende at hubroen forsvant helt fra enkelte områder.

Hubro i klassisk hekkebiotop (kystfuruskog) på Hordalandskysten. Voksne fugler holder seg gjerne i territoriet året gjennom. Foto: Terje Hansen.

Vi har egentlig temmelig dårlig kunnskap om hubrobestandens størrelse og utvikling i Norge. Artsdatabanken har i sin rødliste vurdert hubroen til å være sterkt truet. Det innebærer at det er 20% sannsynlighet for at hubroen skal være helt forsvunnet fra den norske fuglefaunaen om 50-100 år. Den samlede norske bestanden vurderes nå etter skjønn til å være på ca. 1000 hekkende par, men det er grunn til å frykte at også dette anslaget er for høyt.

Totalfredet i 1971

Hubroen ble, som den siste av våre ugler, totalfredet i Norge sammen med de siste jaktbare rovfuglartene i 1971. Dessverre ble denne trusselsfaktoren mot hubrobestanden avløst av flere nye. Som toppredator i næringskjeden ble hubroen offer for spredning av miljøgifter, framfor alt kvikksølv og DDT. I dag fortsetter nedgangen fordi dødeligheten er stor i bestanden, samtidig som hekkeplassene ødelegges og forstyrres.

Menneskeskapte trusler

Hubroen benytter ofte bærekonstruksjonene for kraftliner som sitteplass når de speider etter bytte. Dette blir skjebnesvangert i de tilfellene hvor avstanden mellom to strømførende liner, eller avstanden mellom en strømførende line og en jordet enhet blir så kort at hubroen kommer i kontakt med begge deler samtidig når den slår ut med de store vingene.. Da blir hubroen drept ved strømoverslag (også kalt elektrokusjon). Det er 22 kV linjene som har såpass kort avstand mellom linene at dette blir et problem når hubroen sitter på traversen. I tillegg er stolpemonterte transformatorer de reneste dødsfellene for hubroen. Dette problemet ønsker vi å få gjort noe med i samarbeid med DN og NVE.

I tillegg møter kystbestanden av hubro nå en ny trussel. Planene om vindkraftutbygging langs kysten har i de siste årene blitt formidabel, og på grunn av hubroens biologi og jaktteknikk er det svært sannsynlig at den kolliderer med vindmøllene og blir drept.

Mens det var etterstrebelse som utgjorde den alvorligste trusselen mot hubrobestanden i første halvdel av forrige århundre, fortrenges kysthubroene i dag av vindkraftanlegg og tilhørende veier, og de sørvendte brantene som hubroen foretrekker som hekkeplass har også de kvalitetene som hyttebyggerne foretrekker, - sol og utsikt. Hubroen kan tåle å hekke i nærheten av bebyggelse, men den økte fritidsaktiviteten som følger med hyttebebyggelsen er ofte utslagsgivende for at hubroen blir fortrengt fra hekkeplassen. Skogsavvirkning like inntil hubroens hekkehyller forekommer også.

Kartlegging av hubro i Norge i 2008-2012

Kunnskapsnivået omkring hubroens situasjon er dårlig i mange landsdeler, og de mange bekymringsmeldingene om hubroens situasjon, og behovet for oppdatert kunnskap, var utslagsgivende når Norsk Ornitologisk Forening skulle velge årets fugl for 2008. For at vi i tida framover skal ha et bedre kunnskapsgrunnlag for å kunne ta vare på hubroen, iverksetter NOF nå en landsdekkende kartlegging av hubro.

Kunnskap om bestanden og stedfestet informasjon om hvor hubroen finnes er nødvendig for å kunne arbeide for å ta vare på bestanden. Hubroens roping er den beste indikasjonen på at hubroen har fast tilhold på en lokalitet, og den kan høres over store avstander. Under gunstige forhold i åpent landskap, opp til 4 km, men ut fra topografi og værforhold kan dette variere. Et etablert hubropar kan være temmelig tause gjennom hekkesesongen. Når de først lar høre fra seg, er det ofte bare ved solnedgang eller soloppgang. Et enkelt, - eller bare noen få støt, kan være alt man får høre! Hubroen startet ropeaktiviteten gjennomsnittlig ca tre kvarter etter solnedgang, og ofte er det bare 5-8 rop i en serie som varte i 1-2 minutter som blir hørt. Med andre ord så gjelder det å være på plass til rett tid hvis man skal lokalisere hubrotilhold ved å registrere hubroens rop! Ropet er ganske karakteristisk, men vi vet at det hender at man forveksler hubroens lyd med den vanligere kattugla. Nedenfor kan du lytte til både hubro og kattugle:

Hubro: