Fuglekunnskap:

Etter over 40 år som norsk hekkefugl, kan det se ut som hauksangeren ikke lenger hekker hos oss. På rapporteringsverktøyet Artsobservasjoner  foreligger ingen funn av arten i de tradisjonelle hekkeområdene i Telemark og Vestfold. Dette er første sommer uten hekkeindikasjoner siden det første hekkefunnet ble gjort i 1972. Også 2012 var et magert år for arten, med observasjoner kun fra Stråholmen og Jomfruland i hekkeperioden, uten at hekking ble bekreftet. Siste observasjon i hekketiden fra Mølen er fra juni 2011.

Hauksangeren har alltid vært en marginal art i Norge, med en begrenset forekomst som hekkefugl i Ytre Oslofjord. Arten er relativt ny i vår fauna, og det første hekkefunnet kom på Mølen, Larvik i Vestfold i 1972. Siden etableringen på Mølen har arten også hekket regelmessig på Jomfruland og Stråholmen i Kragerø kommune i Telemark. Her ble det første hekkefunnet gjort i 1977, men de første observasjonene ble gjort i 1974. Hekking er også konstatert ved flere anledninger i Østfold, men uten at en fast bestand ble etablert slik som i Vestfold og Telemark. Den norske hekkebestanden har neppe noensinne vært på mer enn 10-20 par.

Fuglestasjonene i Ytre Oslofjord har tradisjonelt hatt en sterk forekomst av unge hauksangere fra august og utover høsten. Også lenger i nord landet har man registrert en sterk forekomst av hauksanger om høsten. I Sør-Trøndelag har man i gode høstsesonger fanget et tosifret antall hauksangere. Denne forekomsten er av et slikt omfang at det definitivt ikke er årsunger fra en norsk hekkebestand det er snakk om. Trolig dreier det seg om fugler som kommer fra øst og sørøst som på sitt høsttrekk har en vestlig evt. nordlig bevegelse før de vender kursen sørover.

Randbestander er ofte avhengige av utviklingen i nærliggende bestander. Vi vet at arten har forsvunnet som hekkefugl i Danmark, og den svenske bestanden teller i våre dager om lag 350 par. I Sverige antas det at arten har hatt en liten tilbakegang de tre siste tiårene. Situasjonen i Sverige og Danmark vil nok i sterk grad påvirke artens situasjon i Norge, og den norske bestanden har nok vært såpass sparsom at den lett blir utradert ved nedgang i våre naboland. Arten er også ganske kresen til habitatet. Gjengroing skaper et mindre akseptabelt habitat for hauksanger, og i Sverige ser man at arten forsvinner i områder med opphør av beiting. Denne problematikken ser vi også på Mølen i Larvik, hvor gjengroing har pågått gjennom flere tiår.

Hauksanger er kategorisert som kritisk truet (CR) i Artsdatabankens rødliste, men har kurs mot den lite hyggelige kategorien regionalt utdødd (RE). NOF vil oppfordre ornitologer om å søke etter arten i passende habitater fra og med neste sommer, og at eventuelle funn legges inn i Artsobservasjoner. Det er absolutt mulig at arten fortsatt finnes i Norge på lokaliteter som vi ikke kjenner til fra før. Hauksanger er en kryptisk art som holder seg godt skjult i tett buskvegetasjon, men hannene er gjerne mer synlige i sangperioden etter ankomst. I ungeperioden får man en ny god mulighet til å registrere arten.