BirdLife Telemark

For min del, medfører ofte disse tankene tråling av kart og tidligere registreringer. Noen ganger ender det opp i en faktisk tur, andre ganger ikke. Denne gangen var jeg fast bestemt på, at turen måtte realiseres. En snøfattig vinter, etterfulgt av høye vårtemperaturer, gjorde det mulig å gå innover vidda til fots tidlig i juni. Det var et spennende tidspunkt! Full av håp og optimisme, ble jeg skysset inn Songa med båt.

Planen var å gå nordover. Jeg ville gå gjennom Saurflott. Her ligger blant annet Saurtjønnane og Merakktjørni, som kan vise til mange gode observasjoner tidligere. Jeg gikk via Glaimane, forbi Saurtjønnane, og inn til Brutjønnane den første ettermiddagen. En fantastisk tur, med sol og flere fine observasjoner på veien; snøspurv, boltit, haveller, bergender, kongeørn og blåstrupe. Utover dette, ble heilo og steinskvett jevnt og trutt observert, mens heipiplerkene stadig sprutet ut av det knausete landskapet. Dette var absolutt en god start! Jeg hadde en god følelse da jeg krøp inn i teltet ved solnedgang.

Værmeldingen for neste dag var stabil, ellers var det usikkert fremover. Det er ikke mobildekning i disse områdene, så timesoppdaterte værmeldinger utgår. Jeg har blitt avhengig av værmeldinger, når det kommer til observasjon av fugl. Taktikken legges deretter. Jeg fikk virkelig smake på yr-avhengigheten, da tilgangen ble borte. Jeg var riktig nok forberedt, og hadde «screen-shottet» værmeldingene før dekningen forsvant. Men usikkerheten, både med hensyn på nedbør og vind de neste dagene, gjorde meg urolig. Som hyppig yr-bruker, kjenner man lusa på gangen. Til tross for at jeg allerede hadde mange kilometer i beina, turte jeg ikke annet enn å pøse på med flere kilometer neste dag. I verste fall, kunne det bli den eneste brukbare dagen for observasjon.

Jeg ønsket å sjekke opp Bjønnavassdraget. Det forelå kun én registrering fra dette området tidligere, helt tilbake til 70-tallet. Da ble det rapportert om svømmesniper i hver eneste pytt! Kunne det være noen igjen? Jeg hadde troen, da jeg stivbeint krøkket meg ut av teltet, til lyden av vårkåte rødstilker ved Brutjørna. Været var fint, og jeg bestemte meg for å gå på østsiden av Falkenuten og videre ned i Bjønna, som jeg senere skulle følge oppstrøms. Synet av Bjønnavassdraget fra denne vinkelen, var mektig! Jeg sonderte elvestrekket med kikkerten, og fikk straks øye på en elgokse som krysset elva. Dette var villmark! Ubevisst, økte jeg plutselig tempoet i ganglaget. Jeg måtte bare komme meg raskest mulig ned i dette eldoradoet.

Det er flere mindre vann i tilknytning til Bjønna. De er nokså grunne, med siv langs breddene og utover i vannet. Jeg kan forstå at det har vært mye svømmesnipe her tidligere. Men er det noen her nå? Håpet lever, idet jeg saumfarer den ene pytten etter den andre med kikkerten. Litt overraskende, ser jeg at det ligger et svartandpar i den ene dammen. De er nok på vei til en større innsjø, tenker jeg. Plutselig stiger pulsen flere hakk! Jeg ser små bevegelser i sivet, et stykke ut fra land. Kan det være en slank vader? Så, ser jeg fargen og formen; en brun, liten krikkandunge. Hyggelig å konstatere krikkandhekking, men skuffelsen over at det ikke er svømmesnipe her lenger, setter utvilsomt en demper.

Selv om de gjeve observasjonene uteble, var Bjønnavassdraget en fantastisk naturopplevelse. Og turen var langt fra over; det var fortsatt mye igjen av dagen. Jeg måtte smi mens jernet var varmt! Kanskje var det siste dag uten nedbør og vind? Områdene mellom Brasfetnuten og Grasnutane så spennende ut på kartet. Kunne det være lappspurv å oppdrive der? Optimismen rådet igjen. Svømmesnipeskuffelsen var glemt. Samtidig, begynte yr-abstinensene å melde seg. Hvordan ville været for de neste to dager bli? Jeg bestemte meg for å gi Brasfetnuten (1361 moh.) og Telenor en sjanse.

Med varden rett foran meg, kunne jeg konstatere én prikk på dekninga. Én prikk og «EDGE», er dessverre ikke nok for å laste ned værmelding. Jeg går rundt og rundt på nuten, i håp om å få inn den nødvendige prikk nummer to. Det viser seg vanskelig. Men midt i denne patruljeringen, flyr det plutselig en interessant fugl tett inn mot meg. Uten kikkert, med det blotte øyet, ser jeg rett inn i det karakteristiske, strågule kinnet. Turens første fjellerke! Det slår meg hver gang, at det er noe helt annet å oppleve fjellerka på hekkeplass, enn på et pløyd jorde i trekket. Ikke nok med det, men nå glimter også Telenor til, med den etterlengtede prikk to. Til tross for at jeg får bekreftet en mer negativ utvikling i værmeldinga, kjennes det godt å kunne planlegge litt mer presist. Jeg senker skuldrene og går ned mot Brasfet.

Brasfet er et nydelig område, med en god blanding av våtmark og tørre, steppeaktige sletter. Troen på lappspurv, er der, selv om jeg innerst inne vet at arten kanskje ikke hekker i Vinje kommune lenger. Det spretter ut heipiplerker overalt. Jeg lytter intenst etter den vakre fluktlyden til lappspurven, men det er helt stille. Etter noen timers tråling, gir jeg opp. Jeg får nok ikke inn lappspurv på denne turen heller. Det er ufattelig trist, at disse artene forsvinner fra de unike biotopene her oppe. En lang dag går mot kveld, og med over 20 kilometer i beina, kjennes det uansett godt å krype inn i teltet igjen. 

Neste dag ligger jeg værfast. Det er helt greit. Beina trenger litt pause. Regnet hamrer ned i teltduken, og tordenskrall buldrer i sør. Jeg liker kontrasten, som oppstår på hver side av den millimetertykke teltduken. Ute herjer uværet, mens jeg ligger inne i en komfortabel sfære, der alt er tørt. Innimellom de kraftigste regnbygene, hører jeg flere arter utenfor teltet. Steinskvett og rødstilk høres jevnt, men det er én lyd som skiller seg ut, som jeg ikke har hørt på denne måten før, nemlig havellehannens enslige rop. På ettermiddagen letter været, selvfølgelig helt i tråd med yr-meldinga, og jeg velter ut av teltet. Yr melder videre, at vinden skal øke kraftig utover formiddagen neste dag, så den planlagte returen med båt over Songa, vil bli umulig. Jeg bestemmer meg derfor for å prøve å framskynde båtskyssen, selv om det innebærer at jeg må innhente mobilsignal enda en gang.

Returen, sørover mot Songa, legger jeg lenger øst, slik at jeg får dekt nye områder. Jeg går innom Merakktjørni, før jeg setter kursen mot høydene øst for Berutjønna. I Merakktjørni får jeg enda flere observasjoner av bergand og havelle. Hvor vidt det er de samme bergendene som forflytter seg mellom disse vannene, eller om det stadig er nye individer jeg ser, kan jeg ikke bekrefte. Det er uansett positivt å registrere at noen av fjellartene fortsatt finnes i sine unike habitater. Jeg støter også på boltit igjen, og det er tydelig at de er i gang med hekking.

Når jeg beveger meg opp mot de høyeste punktene i terrenget, melder en ny bekymring seg, som jeg tenker vi oftere må ta stilling til i årene fremover, nemlig lyn. Kombinasjonen vidde, høyde og lyn, er fatal. Jeg studerer himmelen og skybevegelsene kontinuerlig. Denne gangen føler jeg meg trygg på at jeg skal rekke å dekke over toppene, før en eventuell bygesky kommer. Fokuset går igjen over på fugl. Jeg hadde håp om både snøspurv og fjellerke på disse høydene, men det går kun i steinskvett og heipiplerke. Foruten en fjellrypestegg som flyr ut foran meg, med sin sedvanlige raping, er det lite å melde om. Jeg har sett svært lite rype på turen, totalt sett. Noe av forklaringen, er nok at de trykker på reir. Men bestanden er ikke voldsomt stor heller, tenker jeg. Heldigvis går det enklere å innhente mobilsignal her, slik at jeg får justert avreisetidspunktet.

Den siste kvelden, sitter jeg utenfor teltet, med blanda følelser. Turen går mot slutten. På den ene siden, har friluftslivet på Hardangervidda vært fantastisk, som alltid. Landskapet er storslagent, og terrenget er lett å gå i. På den andre siden, var ikke fuglelivet helt som i de optimistiske drømmene. Innerst inne vet man jo dette, men det er rart med det: Optimismen er, og blir, en fuglekikkers drivkraft. Nettopp derfor, kommer jeg til å planlegge en ny tur på vidda også neste år!

Stykket er tidligere publisert i Fugler i Telemark nr 2. 2025.