BirdLife Nordland

Når myndighetene nå skal legge planen for hvordan grågås skal forvaltes i Nordland fram mot 2032, etterlyser BirdLife Nordland mer presise tall og en mer helhetlig tilnærming. I planutkastet står at det «er grunn til å tro» at både antall og utbredelse av grågås har økt i fylket. Problemet er at det ikke legges fram konkrete data som dokumenterer dette. En nasjonal bestandsøkning betyr ikke nødvendigvis at utviklingen er den samme regionalt.

Tall fra den internasjonale vannfuglavtalen AEWA viser at den europeiske vinterbestanden nådde en topp for 10–15 år siden og siden har stagnert. Flere steder ser man nå stabilisering eller svak nedgang. BirdLife mener derfor at nye tiltak må bygge på oppdatert og etterprøvbar kunnskap , ikke antakelser.

Ikke én bestand – men flere grupper

Et sentralt poeng i høringssvaret er at «grågås» ikke er én ensartet gruppe. Man må skille mellom hekkende fugler, ikke-hekkende ungfugler, mytende fugler og trekkende gjess. Konfliktnivået mot landbruket varierer mellom disse.

Mange steder er det særlig flokker av unge og ikke-hekkende fugler som beiter på innmark. Samtidig kan forstyrrelser i hekketida – gjennom tidlig jakt, skadefelling og eggsanking – føre til at flere fugler mislykkes med hekkingen og dermed inngår i slike beiteflokker. I verste fall kan tiltak som skal redusere skade, bidra til å øke problemet.

BirdLife ber derfor forvaltningen stille tre enkle, men avgjørende spørsmål: Hvilken del av bestanden gjør faktisk skade? Når skjer det? Og treffer tiltakene riktig?

Naturen regulerer også selv

I Nordland har havørna kommet tilbake på et naturlig nivå etter fredningen. Selv om havørna spiser mest fisk, tar den også grågås, både unger og voksne. Den fungerer som en naturlig regulator. Slike økologiske sammenhenger må inn i totalvurderingen. Naturen må fremsnakkes.

Vi peker også på at klimaendringer og endringer i jordbruket, blant annet nye gressorter som holder seg grønne lenger, trolig har vært viktige drivkrefter bak bestandsveksten de siste tiårene. Når mattilgangen er god over store områder i Europa, har lokale tiltak begrenset effekt på totalbestanden.

Vega: Stabil bestand over 25 år

Som eksempel trekker BirdLife fram Vega. Der viser tellinger gjennomført med samme metode i 2009, 2015, 2020 og 2025 at hekkebestanden har vært stabil siden rundt år 2000 – og lavere enn i toppårene på 1990-tallet. Det illustrerer at lokal utvikling kan avvike fra nasjonale trender.

Reagerer på praksis i kommunene

Planen åpner for utvidet jakttid for å redusere beiteskader, men forutsetter at det ikke samtidig drives omfattende skadefelling. BirdLife stiller spørsmål ved om dette etterleves i flere kommuner som både har tidlig jaktstart og aktiv skadefelling.

Vi er også skeptisk til at kommuner skal fastsette egne bestandsmål. Slike mål bør etter deres syn settes regionalt eller nasjonalt, av for eksempel Miljødirektoratet, basert på helhetlige vurderinger.

Vil ha mindre konflikt – ikke «krig mot naturen»

BirdLife understreker at vi anerkjenner utfordringene for landbruket. Samtidig advarer vi mot å føre det de kaller en «krig» mot en naturlig hjemmehørende art.

Vi foreslår heller rimelige avbøtende tiltak som friarealer for gås, tilrettelegging av kantsoner, aksept for beiting på strandenger og målrettet jaging i kombinasjon med alternative beiteområder.

Forvaltningen må være kunnskapsbasert, målrettet og i tråd med økologiske sammenhenger. Før man griper til mer jakt og felling, må man være sikker på at tiltakene faktisk virker og at de ikke skaper nye problemer.

Forsidebilde grågås: Gunnar Numme.