Naturforvaltning:

I Oslofjorden forekommer storskarv av underarten sinensis, ofte kalt mellomskarv, og nominatrasen carbo, samt toppskarv. Foto: Janne Helen Lorentzsen.

I vårt høringsinnspill til ny tiltaksplanen for Oslofjorden krever vi at det må være tydelig hva som skal gjøres, når det skal være gjort, hvem som har ansvaret og hvordan effekten skal måles. Dette gjelder blant annet reduksjon av nitrogenutslipp og avrenning fra jordbruket, samt stans i den videre nedbyggingen av strandsonen og gruntvannsområdene.

Situasjonen er alvorlig. Omtrent 70 prosent av viktige oppvekstområder for fisk og sjøfugl er allerede forringet av blant annet brygger og andre fysiske inngrep. Nye inngrep i verdifulle gruntvannsområder må derfor stanses, og dispensasjonsadgangen i strandsonen må strammes kraftig inn.

Stopp jakten i nullfiskeområdene

Det er etablert tre nullfiskeområder i Oslofjorden for å bidra til å gjenoppbygge fiskebestandene og styrke økosystemet. Områdene skal gi naturen større mulighet til å hente seg inn etter mange år med betydelig menneskelig påvirkning. I dag er fiske forbudt i nullfiskeområdene, mens jakt reguleres separat gjennom viltregelverket og forskrift om jakt- og fangsttider. Det innebærer at enkelte sjøfuglarter og sel fortsatt kan være gjenstand for jakt innenfor deler av områdene. Dette er lite forenlig med ambisjonen om å bruke områdene til helhetlig økosystemrestaurering. Når målet er å gi økosystemet bedre forutsetninger for å bygge seg opp igjen, bør beskyttelsen omfatte hele økosystemet. Sjøfugl og sel er naturlige deler av Oslofjordens økosystem. Å gi disse artene et område uten jakt vil derfor være en naturlig del av en helhetlig tilnærming til restaureringen. 

BirdLife Norge mener at nullfiskeområdene også bør være helårlige jaktforbudsområder for sel og sjøfugl. Det vil gi områdene en mer helhetlig funksjon som restaureringsområder og samtidig gjøre det tydelig at formålet er å bygge opp hele økosystemet. Foto: Janne Helen Lorentzsen.

Skarv og sel hører hjemme i Oslofjorden

Skarv og sel er naturlige deler av Oslofjordens økosystem og inngår i samspillet mellom arter og næringsnivåer. Skarv og marine pattedyr utnytter de byttedyrbestandene som til enhver tid er tilgjengelige, og er en naturlig del av næringsnettet. Det finnes allerede betydelig kunnskap om skarvens økologi og næringsvalg. Skarven er en generalistisk predator som i stor grad spiser de fiskeartene som til enhver tid er mest tilgjengelige. Dietten varierer mellom områder, og det er ikke grunnlag for å peke ut skarv som en entydig årsak til nedgangen i fiskebestandene. Skarv bidrar også til å transportere næringsstoffer mellom hav og land og er en del av økosystemets naturlige dynamikk. 

I det offentlige ordskiftet har det den senere tiden vært et sterkt fokus på skarv som et problem for fiskebestandene. Det kan gi et bilde av at det er problematisk at naturlig forekommende ville dyr i Oslofjorden utøver sin naturlige atferd og spiser fisk, samtidig som mennesker er underlagt fiskeforbud. Et slikt perspektiv blir for snevert og tar ikke inn over seg hvordan økosystemer fungerer.

Det er viktig å komme bort fra et ensidig fokus på skarv og sel som et problem. Behovet for mer kunnskap må handle om å forstå deres økologiske roller og samspillet med resten av økosystemet. Forvaltningen må bygge på eksisterende kunnskap og et helhetlig økosystemperspektiv – ikke på en forhåndsantakelse om at naturlig forekommende arter er en belastning som må fjernes. 

Brisling til sjøfuglene

Sjøfuglene er avhengige av tilgang på nok næring, og stimfisk som brisling er særlig viktig. Brislingfisket i Oslofjorden må stanses nå, samtidig som det forskes videre på hva som kan være et bærekraftig fiske i fremtiden. Ved fiske etter disse artene må økosystemperspektivet, føre-var-prinsippet og hensynet til truet naturmangfold være fremtredende. Brislingen er en del av næringsgrunnlaget for sjøfugl og andre arter, og forvaltningen må ta hensyn til hvilken betydning uttak av brisling har for økosystemet som helhet. 

Det bør også innføres en egen brislingkvote for Oslofjorden. I dag gjelder en samlet kvote øst for Lindesnes, og det er enklest å fiske på bestandene i Oslofjorden. Det er derfor også her bestandene tømmes først. Vi viser til forvaltningen av brisling i Trondheimsfjorden, hvor fisket er stoppet de fleste sesonger, med enkelte unntak i spesielt gode år. En egen brislingkvote vil bidra til å beskytte effekten av nullfiskeområdene sikre at brislingen fortsatt finnes som næring for sjøfugl og andre arter.

Mobile stimfisker er viktig for naturmangfold, ikke minst som mat for sjøfugler. Terner for eksempel er helt avhengig av stimfisk, og vil derfor ha store fordeler av de foreslåtte fiskeritiltakene i tiltaksplanen. Foto: Janne Helen Lorentzsen.

Miljøparadoks: Godkjenner Chemring Nobel-fabrikk midt i Oslofjord-redningen

Samtidig som regjeringen legger opp til kraftige reduksjoner i nitrogentilførselen til Oslofjorden, tillates etableringen av Chemring Nobels nye ammunisjonsfabrikk på Hurum. Dersom virksomheten fører til økte utslipp av nitrogen eller andre forurensende stoffer til fjorden, er dette vanskelig å forene med målet om å forbedre miljøtilstanden. Når det kreves store reduksjoner fra blant annet avløp og jordbruk, må også ny industriell virksomhet vurderes opp mot den samlede belastningen på fjorden. Det må være samsvar mellom regjeringens ulike beslutninger. Nye virksomheter og utslipp må ikke gjøre det vanskeligere å nå miljømålene for Oslofjorden.

Gjennomføre, ikke vurdere!

En tiltaksplan for Oslofjorden må ikke bare beskrive hva som bør gjøres. Den må sikre at tiltakene faktisk blir gjennomført. Oslofjorden har allerede vært utsatt for flere tiår med overbelastning og bit-for-bit-nedbygging. Det er ikke lenger rom for å utsette nødvendige tiltak gjennom nye runder med utredninger og vurderinger. Nå må tiltakene gjennomføres – med tydelige krav, klare frister og ansvar for oppfølging.