Naturforvaltning:

I en situasjon der sjøfuglbestandene er kraftig redusert og klimaendringene skaper store forandringer i det marine økosystemet, er det vanskelig å forstå at vi skal utsette disse områdene for nye belastninger. Foto: Janne Helen Lorentzsen.

Ikke før vi har fått trukket pusten etter lanseringen av regjeringens nye grep for å få fart på kraft- og nettutbyggingen med færre utredningskrav, mindre innsigelsesrett og en frist på to år for konsesjonsbehandling av energiutbygginger, resirkuleres NHO og LOs våte drøm om å åpne Lofoten for olje- og gassvirksomhet.  

Bygging av fornybar kraft truer naturen, særlig når hensynet til naturen må vike for behovet for stadig mer kraft. Samtidig som vi med altfor stor lettsindighet forbereder grunnen for milevis med trailerveier og store oppstillingsplasser til turbiner innover fjellheimen, spør stadig flere spør hva hensikten egentlig er, når det samtidig er full fart i utvinningen av fossil energi. Skulle vi ikke bidra til å bremse klimaendringene?

Ser man på politikken rundt norsk petroleumsvirksomhet, kan det virke som om andre ting prioriteres. Men i det norske oljeeventyret får få områder ligge i fred. Nå blir et område sørvest for Røst, skjermet mot oljevirksomhet i over 20 år, forsøkt åpnet for ny leting. Allerede i 2001 satte Stoltenberg-regjeringen imidlertid virksomheten på pause av hensyn til fiskeriene, viktige gyteområder og sårbare naturverdier. Siden har flere politiske partier blokkert en gjenåpning, og området har i praksis vært stengt for oljeboring i mer enn to tiår.

Åpner flere særlig sårbare områder

Argumentet fra oljenæringen og politikere er at vi må lete etter mer olje og gass for å hindre et markant fall i produksjonen. Men er ikke nettopp en nedgang i fossil produksjon det vi faktisk trenger? Ifølge den offentlig utredning fra 2023 Omstilling til lavutslipp er en fortsatt høy leteaktivitet vanskelig å forene med målet om et norsk lavutslippssamfunn i 2050 og Norges forpliktelser under Parisavtalen.

Viljen til å gamble med Lofoten, føyer seg inn i et mønster der det åpnes stadig nye områder for oljeleting, lenger nord og nærmere land. I årets TFO-utlysning, en fast ordning for å gi oljeselskaper tilgang til leteareal, lyses det blant annet ut nye blokker i Barentshavet, også i særlige verdifulle havområder. Miljødirektoratet fraråder, men de blir ikke lyttet på. En rekke blokker ligger bare få titalls kilometer fra land utenfor blant annet Lista og Jæren, i spesielt verdifulle områder for fugler, sjøpattedyr og marint liv. Man kan trygt si at jakten på nye olje- og gassressurser fortsetter tilsynelatende med uforminsket kraft.

Hva gjør Lofoten og Vesterålen spesielt?

Lofoten og Vesterålen er noen av de mest produktive og artsrike havområdene våre, og svært viktige områder for sjøfugl. Her lever noen av våre mest truede arter. Bestander av blant annet krykkje, alke, lomvi og lunde har vært i kraftig tilbakegang over lang tid. I en situasjon der sjøfuglbestandene er kraftig redusert og klimaendringene skaper store forandringer i det marine økosystemet, er det vanskelig å forstå at vi skal utsette disse områdene for nye belastninger. Rapporten Effekter av akutte bestandsreduksjoner hos sjøfugl knyttet til Lofoten, Vesterålen og Barentshavet fra NINA viser hvor sårbare sjøfuglbestandene er for akutte forurensningshendelser. Når bestandene allerede er kraftig redusert og har hatt langvarig svikt i hekkesuksessen, kan nye alvorlige hendelser få store og langvarige konsekvenser.

Til sammen huser de mellom en halv og én million sjøfugler. Fuglefjellene ligger som perler på en snor, koloni etter koloni oppover kartet. Området er viktig gjennom hele året, både som hekke- og overvintringsområde for sjøfugl, som er her på grunn av det bugnende matfatet, de viktige leve- og gyteområdene for en rekke arter, og livsgrunnlaget området gir for både sjøfugl, fisk og mennesker. Rundt 70 prosent av fisken som fiskes i Barentshavet og Norskehavet, har vært innom områdene Lofoten og Vesterålen i løpet av sin levetid.

Vi må snu for naturen og klimaet skyld

Nå må vi løfte blikket og faktisk føre en politikk som setter klare rammer. Hele poenget med energiomstillingen er vel at fornybar energi skal ta over for fossil energi, ikke at vi skal bygge ut begge deler mest mulig? Motargumentene mot en reell natur- og klimavennlig fremtid svinner hen. Et klimaomstillingsutvalg pekte i 2020 på at en nedgang i norsk olje- og gassproduksjon ikke nødvendigvis vil føre til en tilsvarende økning i produksjonen i andre land. Hvor mye som erstattes, avhenger blant annet av hvordan den globale etterspørselen utvikler seg, basert på forbruk og produksjon av fornybar energi. Ser vi på historien, har energiomstillinger ofte handlet om å legge nye energikilder oppå de gamle, uten at de gamle nødvendigvis forsvinner. Slik har vi også fått omfattende nedbygging av vassdrag og natur over hele verden, samtidig som verdens utslipp av klimagasser er rekordhøyt. Nye energikilder kommer til, mens de gamle blir værende. 

Fornybar energi skulle erstatte fossil energi, men i stedet bygger vi ut begge deler, i stadig større skala. Vi skal ha mer fornybar kraft for å møte et økende energibehov, samtidig som vi skal lete etter mer fossil energi for å opprettholde produksjonen. Det blir liksom aldri nok. Men vi kan ikke fortsette å bygge et samfunn på en forestilling om at vi kan vokse langt inn i evigheten.