Naturforvaltning:

Høye sitkagrantrær strekker seg mot himmelen, mens kraftige røtter og tett bestand preger landskapet. Lite lys slipper gjennom, og det som en gang var et åpent og artsrikt kystlandskap, er blitt et mørkt og ensartet miljø. Foto: Janne Helen Lorentzsen.

Norge må følge opp naturavtalene vi selv har undertegnet

Norge har gjennom Konvensjonen om biologisk mangfold, den globale naturavtalen (Kunming–Montreal-avtalen) og FNs tiår for naturrestaurering forpliktet seg til å stanse tapet av naturmangfold, begrense spredningen av fremmede arter og restaurere ødelagte økosystemer. Samtidig åpner dagens lovverk for fortsatt utplanting av sitkagran, en art som i Fremmedartslista er vurdert til svært høy økologisk risiko. 

Naturavtalens mål 6 slår fast at landene skal forebygge nye introduksjoner, redusere videre spredning og kontrollere eller fjerne fremmede arter som truer naturmangfoldet. Avtalen framhever også øyer og andre sårbare områder som særlig viktige. Likevel gis det fortsatt tillatelser til planting av sitkagran på flere øysamfunn langs norskekysten. Klager fra blant annet BirdLife Norge og Naturvernforbundet fører sjeldent eller aldri frem. 

Fremmede arter regnes som en av de største truslene mot biologisk mangfold globalt. Naturpanelet (IPBES) peker på fremmede arter som en av de fem viktigste årsakene til tap av natur. Samtidig er kunnskapen om sitkagran betydelig styrket de siste tiårene, særlig når det gjelder artens spredningsevne og påvirkning på verdifulle naturtyper. 

Dette viser et tydelig sprik mellom Norges internasjonale forpliktelser og dagens forvaltningspraksis. Samtidig som Norge har forpliktet seg til å begrense spredningen av fremmede arter, åpner regelverket fortsatt for etablering av plantefelt med sitkagran. BirdLife Norge mener at dette er svært paradoksalt og uheldig, og at det må endres. 

Kunne blitt en ny sjanse for kysten

Sitkagran er et av de fremmede treslagene som har hatt størst påvirkning på norsk kystnatur. Arten sprer seg utover plantefeltene og etablerer seg i åpne naturtyper, der den gradvis endrer landskapet og fortrenger stedegen vegetasjon. Når eldre sitkagranfelt hogges, har vi en mulighet til å restaurere kystnatur med stedegne arter og naturlige økologiske prosesser. Dersom arealene får utvikle seg på naturens egne premisser, kan tapte naturverdier gradvis gjenoppbygges. Dette er særlig viktig i områder der åpne kystlandskap tidligere har vært viktige leveområder for hubro og andre arter som liker åpent landskap. Åpent lavland er, sammen med skog, den naturtypen i dårligst tilstand i Norge. 

Europas største ugle, hubroen, er sterkt truet i Norge og er avhengig av store, åpne arealer der den kan jakte på vånd, andre småpattedyr og fugler. Kystlynghei, naturbeitemark og andre åpne kystområder er viktige jaktområder. Når slike landskap over tid har blitt plantet til med sitkagran, har viktige jaktområder blitt redusert og leveområdene for hubro blitt oppstykket. I flere områder har dette bidratt til at arten ikke lenger finnes der den tidligere hadde tilhold. Restaurering av disse landskapene kan være et viktig tiltak for å forbedre forholdene for at hubroen igjen kan ha mulighet for å ta i bruk tidligere leveområder. 

Når nye tillatelser forsterker problemet

Den største svakheten i dagens forvaltning er at myndighetene erkjenner problemet, men likevel viderefører praksisen. Miljødirektoratet erkjenner at sitkagran er et stort problem langs kysten, samtidig som det fortsatt gis tillatelser til planting av arten. På flere øyer langs kysten, der vår stedegne natur og artene i den, tidligere har hatt leveområder, har åpne landskap gradvis blitt erstattet av tette plantefelt. Når disse feltene nå hogges, har vi en mulighet til å restaurere naturen og tilbakeføre åpne kystlandskap i stedet for å etablere nye plantefelt.

Etter flere tiår med planting av sitkagran kan hogsten bli starten på å få tilbake landskapet som forsvant. Norge må vise at naturforpliktelsene våre betyr mer enn ord, de må følges opp med handling.