Naturforvaltning:

Norske havområder forvaltes i dag med et tydelig kunnskapsgrunnlag om naturverdier, sårbarhet og tålegrenser. Likevel åpnes det for ny petroleumsvirksomhet i SVO-områder, områder med høy økologisk verdi og lav tålegrense for ytterligere belastning.

Kritisk situasjon for nøkkelarter og sjøfugl

Tobis er en nøkkelart i Nordsjøen som er avgjørende for overlevelsen til blant annet lunde og flere andre sjøfuglarter. Bestanden i norsk sone er nå så liten at tobisfisket har vært stanset. Til tross for dette åpnes det for petroleumsaktivitet i viktige tobisområder, i strid med anbefalingene fra statlige miljøfaglige etater. Dette reiser alvorlige spørsmål om hvordan kunnskapsgrunnlaget faktisk brukes i forvaltningen av norske havområder. 

Det samme mønsteret ser vi i flere sårbare havområder i Norskehavet og Barentshavet. Her overlapper petroleumsaktivitet med korallrev, gytefelt og sentrale beiteområder for sjøfugler. Miljødirektoratet og andre fagmiljø peker på høy risiko for skade på havbunn, nøkkelarter og sjøfugler ved eventuelle oljeutslipp, og advarer mot ytterligere belastning i områder som allerede er sterkt presset og som ikke tåler mer belastning. 

Fagkunnskap må styre politikken

BirdLife Norge har gjennom mange år dokumentert den alvorlige situasjonen for sjøfugler langs norskekysten. Flere bestander er i tilbakegang, og presset kommer fra mange hold samtidig: redusert mattilgang, forstyrrelser, arealinngrep og økt risiko for forurensning.

Når politiske beslutninger ikke samsvarer med fagkunnskap, svekkes troverdigheten om en kunnskapsbasert forvaltning. Det er vanskelig å forene regjeringens uttalelser om «strenge rammer» og «særlige hensyn» med beslutninger som går på tvers av råd fra både egne faginstanser og uavhengige fagmiljøer.

BirdLife Norge mener at:

• det ikke må gis nye utvinningstillatelser i tobisområder og sårbare havområder der miljøfaglige myndigheter fraråder aktivitet
• sjøfugl- og naturkrisen må ligge til grunn for videre petroleumspolitikk i sårbare havområder
• faglige råd fra Miljødirektoratet, Havforskningsinstituttet, NINA og sivilsamfunnets fagmiljøer må gis reell vekt i beslutningsprosessene

Skal Norge lykkes med å stanse tapet av natur, må de mest sårbare havområdene forvaltes med langt større varsomhet enn i dag. Det innebærer at områder med høy naturverdi og lav tåleevne faktisk skjermes mot ny belastning, og at fagkunnskapen som allerede foreligger får styre politiske beslutninger.