Naturforvaltning:

Sjøfuglene under press

Siden 1970 har vi mistet 80 prosent av sjøfuglbestandene i Norge. Hele 63 prosent av artene er i dag rødlistet, og mange av dem er såkalte ansvarsarter vi har et globalt ansvar for å bevare. Samtidig er havområdene langs norskekysten blant de mest attraktive for utbygging av havvind. Dette gir en skjebnesvanger konflikt.

Vindparker til havs skaper både kollisjonsfare, barriereeffekter og tap av viktige leveområder. Moderne turbiner kan bli opptil 300 meter høye, og en stor andel av trekkfuglene flyr i rotorhøyde.

Blant særlig konfliktfulle havområder finner vi kysten av Vestlandet, som har omfattende fugletrekk både vår og høst. Når vi vet at sjøfuglene allerede er under sterkt press fra blant annet klimaendringer, fiskeri, forurensning, er en slik utvikling uakseptabel.

Naturtap på land

Men det stopper ikke til havs. Havvind innebærer også omfattende inngrep på land. Strømmen som produseres til havs må føres i land, transformeres og kobles til eksisterende kraftnett. Dette krever store anlegg, kraftlinjer og infrastruktur som skjærer gjennom sårbare områder.

Et tydelig eksempel er Sørlige Nordsjø II. Her er planen at kraften skal ilandføres på Lista, et område med unike naturverdier og viktige verneområder. Derfra skal strømmen føres gjennom et enormt likeretteranlegg som planlegges i Hellemyra-området, før den sendes videre som vekselstrøm over Lista og heiene inn mot Feda, hvor den kobles på 420 kV-nettet. Dette betyr inngrep i myrer, våtmarker, kulturlandskap og heier; naturtyper som i dag er under sterkt press.

Også på Ørin, Verdal og i Nesna på Nordlandskysten skal verdifulle våtmarker bli lagt under grus for å tilrettelegge for havvind. 

Slike områder er ikke bare viktige for biologisk mangfold, men også for karbonlagring og som leveområder for en rekke truede arter. Når de bygges ned for å tilrettelegge for havvind, skyver vi naturkrisen foran oss samtidig som vi forsøker å løse klimakrisen.

To kriser – ett ansvar

Klimakrisen krever handling, men det samme gjør naturkrisen. Å løse den ene på bekostning av den andre er å undergrave begge. Hvis havvind skal være en del av fremtidens energimiks, må vi våge å stille de vanskelige spørsmålene: Hvor mye natur er vi villige til å ofre? Og finnes det alternativer som gir oss energi uten å ramme så hardt? Og hvordan skal strømmen prioriteres? Snakker vi i realiteten om et uendelig sluk i et samfunn der rammer for forbruk av ulike typer ressurser og energi ikke har noe øvre tak?

Regjeringen har satt et mål om å bedre forholdene for sjøfugler innen 2035. Samtidig planlegges utbygginger som i praksis kan gjøre dette målet umulig å nå. Norge har forpliktet seg til å sikre at ingen arter utryddes, og at situasjonen for truede arter skal bedres. Når både havområder og verdifull natur på land trues av inngrep knyttet til havvind, er vi langt unna å oppfylle disse forpliktelsene.

Grønn energi må være grønn

Det grønne skiftet må ikke bli et naturtapsskifte. Å kalle energi grønn gir liten mening hvis prisen er utryddelse av arter og ødeleggelse av natur. Havet trenger mer vern, men på denne fronten somles det voldsomt, selv om dette på sikt kan gi oss mer produktive hav, til gode for både folk og fugl.