Fuglekunnskap:
Sandsvale og taksvale: Svaler i sanda og under takskjegget
Svaler er sommergjester fra Afrika, og tre ulike arter hekker i Norge: Låvesvale, sandsvale og taksvale. Alle tre har ulike drakter og tilholdssteder. Svalene våre har til og med ulike slektsnavn (Hirundo, Riparia og Delichon). I størrelse og proporsjoner er sandsvale og taksvale mest lik, men hva skiller og forener de to artene?
Av Martin Eggen og Frode Falkenberg
Publisert 07.07.2025
Utseende
Taksvale har som de to andre svalene en kløftet stjert, spisse vinger og korte bein. Den skiller seg imidlertid ut med et tydelig hvitt felt øverst på stjerten som ellers er svart som resten av fuglens overside. Undersiden er hvit. Taksvale er den eneste spurvefuglen med fjærkledde bein. Slik ekstravaganse og luksus kan ikke sandsvale unne seg. Den må jo bruke beina til å grave ganger og hulrom i sandtak og myr. Sandsvala er også mindre, med brunlig overside og et brunt brystbånd over den ellers hvite undersiden.
Levested
Taksvale hekker i alle deler av Norge, men er vanligst i Sør-Norge, hvor den hekker både i de større byene og i høyfjellet. Det er en sann glede å ankomme en sæter opp mot snaufjellet en varm sommerdag og oppdage at taksvaler hekker under takskjegget, der de flyr i skytteltrafikk mellom reir og stedene den søker næring. Reiret, som består av minst 1000 munnfuller med leire som den henter på bakken, tar omtrent ti dager å lage. Taksvalen kan ha to kull i løpet av en sesong, og man har faktisk observert at unger fra årets første kull kan bidra i matingen av ungene i kull nummer to! Hyggelig er det også å komme over store og små kolonier med sandsvale. Slike kolonier finnes spredt over hele landet. Sandsvalen graver ut reirganger i sandtak, elvekanter, veiskjæringer og torvtak. Jord- og sandveggene den hekker i skal være mest mulig vertikale, siden det gir best beskyttelse mot rovdyr. Det vitenskapelige navnet til sandsvale, Riparia, betyr elvebredd, og spiller på artens forkjærlighet for å grave ut reirene sine langs elvebredder. Dårligere tilgang på egnete hekkeplasser kan være en av grunnene til tilbakegang hos både taksvale og sandsvale.
Trekk
De to små svalene er globetrottere som overvintrer i sørlige deler av Afrika. Om våren ankommer vanligvis sandsvale først hos oss. Den kan enkelte år dukke opp i slutten av mars helt sør i Norge. Det er vanligvis gunstige værforhold med sørlige vinder og varme som ligger bak slike tidlige ankomster. De store mengdene ankommer naturlig nok senere, siden fuglearter som lever av flyvende insekter må ha en viss temperatur i lufta for at det skal være «liv laga» her i nord. Den tidligste taksvalen som er rapportert i artsobservasjoner.no ankom Mølen i Larvik 26. mars 1990. Sammen med en observasjon fra Ålesund 27. mars 2016 utgjør dette de eneste mars-funnene av taksvaler i Norge som finnes i rapportsystemet. Normalt blir likevel ikke de første taksvalene i Norge sett før nærmere 10. april. For de fleste av oss blir nok ikke arten å se før mot slutten av måneden, eller kanskje inn i starten av mai, når det store inntoget av taksvaler ankommer landet vårt.
Bestand og rødlistestatus
Taksvale står oppført som nær truet (NT) på den norske rødlisten, med en bestandsreduksjon på mellom 15–30 prosent de siste 10 årene. Både sandsvale og taksvale har lenge stått på rødlisten, men det var først i 2021 at sandsvale kom inn som en truet art, og ble kategorisert som sårbar (VU) med en tilbakegang på 30–50 prosent de siste 10 årene. Det hekker mellom 60 000 og 100 000 taksvaler i Norge, og maksimalt 20 000 sandsvaler.
Heller ikke i nabolandene ser situasjonen lystig ut. Sverige melder om en tilbakegang av både taksvale og sandsvale på rundt 40 prosent siden 2010, mens Finland har mistet 50–80 prosent av taksvalene i samme periode.
Nedgang i bestander av flygende insekter, for eksempel som en følge av bruk av pesticider i jord- og skogbruket verden rundt, går naturlig nok hardt ut over svalene våre.
Kilder
del Hoyo, J., Turner, A., Kirwan, G. M., Collar, N. & Boesman, P. F. D. 2023. Common House-Martin (Delichon urbicum), version 1.1. In: Birds of the World (B. K. Keeney, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.cohmar1.01.1
Shimmings, P. & Øien, I. J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s.
Stokke, B. G., Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T., Solvang, R. & Strøm, H. 2021. Fugler Aves – Norge. I: Artsdatabanken. 2021. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken.
Det er også hentet informasjon fra nettstedene fuglevennen.no og snl.no.
Artikkelen ble først publisert i Vår Fuglefauna 2–2023.
